hits

Sorg er ikke «bare sorg» !

Lenge siden jeg har skrevet noe her nå.

Vært litt mye det siste året, som har gjort at jeg ikke har orket dele så mye.

De jeg har delt med er de nærmeste. Og som regel holder det. Men i dag kom jeg over en artikkel i Lub (Landsforeningen uventet barnedød). Denne artikkelen gjorde at jeg kviknet litt.

Dette vil jeg også dele med dere.Verdens helseorganisasjon har endelig gjort at komplisert sorg har blitt en diagnose! Forlenget sorgforstyrrelse (prolonged grief disorder), eller komplisert sorgforstyrrelse kan gis etter 6 måneder! Komplisert sorg kan nemlig gi fysiske og psykiske plager/forstyrrelser i stor grad. Det gir helseproblemer og reduserer sosial fungering. Noe jeg kan skrive under på!

Det er fortsatt en vei å gå, men det har kommet igjennom, og det er et kjempe pluss!!

Jeg har selv gått i 2 år og 8 måneder uten rett hjelp. Det var/er forferdelig! Når jeg endelig fikk hjelp, måtte jeg gå privat.Dette koster MASSE penger.Når du går en gang i uka til hver 14. dag, da blir det fort dyrt. Jeg er jo også sykemeldt 60%.... Gjør matten..;)

Har fått flere diagnoser. Komplisert sorg (som nå har fått nytt navn),PTSD (post traumatisk stresslidelse), depresjon, angst og panikkangst. Dette hører jo også sammen på en måte, men det er hva jeg har å jobbe med.

Jeg ble tatt inn på dps i Larvik etter ca. 4 måneder. Dette ba jeg om selv.Husker jeg sa til legen at dette ikke er normalt. Litt til nå så er ikke jeg her mer. Gi meg hjelp!Jeg ble sendt inn, men var ikke «syk» nok. Legen sier han har sendt rekvisisjon flere ganger, uten hell. Da sto jeg i tillegg på venteliste privat.Kom HELDIGVIS inn der. Hadde jeg fått hjelp før, kanskje jeg hadde kommet lenger i dag?!?!? Det har vært et reint H... med all den ventingen. At andre nå kan få hjelp i tide- er godt å lese.

Sorg er nemlig ikke «bare sorg». Det kan være så mye mer. Dine nærmeste kan slite mer enn du tror. Jeg er jo god på å dele, men så er det så utrolig mye jeg ikke deler. Noe blir også bare delt med de nærmeste. Selv de får ikke høre alt. Tenk da på de som ikke deler.

Ta vare på hverandre. Vis kjærlighet og omsorg.

Klemmer fra meg.

Sorg-diagnose-lub

Barnedød og PGD

4 år og engel👼

Tenk at det er fire år siden du kom til verden, skatten min. Verdens vakreste, lille, Mariell!

Vi var så ufattelig stolte. Mina Sofie var verdens stolteste storesøster<3. Hun ville vise deg fram til alle. Du var vår andre gave her i livet...

Det er lenge siden jeg har orket å dele mine tanker rundt sorgen min. Ja, for noen ganger føler jeg for å holde den for meg selv og kalle den MIN sorg. For det er jo det. Selv om vi er mange som sørger over Mariell, så har vi hver vår sorg. Noen ganger er det godt å dele den. Andre ganger er det ikke det. Jeg har lenge vært fryktelig langt nede, selv om det ikke syns utad. Jeg har mine kamper i hverdagen, som andre har sine. Vi har alle vårt- og noen ganger orker man bare ikke dele alt.

Men nå... nå som Mariell blir 4 år. Ja, da føler jeg for å dele. Kanskje i frykt for at hun skal bli glemt, siden hun ikke er her fysisk lengre??

7. Mai skal det feires bursdag for fjerde gang. Men for tredje gang uten Mariell tilstede.

Å det er så skrekkelig vondt.. Går å gruer i flere uker, ja, nesten måneder før..

Det har vært en fin dag de andre årene, og jeg vet det vil bli det igjen. Det er bare så vondt. Så vondt å ikke ha henne her. Så vondt at jeg ikke får se henne vokse opp. At jeg ikke får bli mer kjent med den jenta hun skulle blitt. Hennes korte, men likevel innholdsrike, nesten 20 måneder her på jorda er noen av de beste i mitt liv<3!! Jeg ville ALDRI vært de foruten. Selv ikke om jeg hadde visst hva som kom til å skje.

Så i år ( som de andre ) skal hun feires med flagg, kaker, gelé, og masse, masse gjester. Akkurat som vi ville gjort om hun var her. Vi skal mimre om de gode stundene vi hadde med henne. Vi skal le og gråte. Vi skal være sammen for henne, for det livet hun levde. For at hun kom til oss den 7. mai 2013. For at hun var den hun var. For at vi fikk ha henne hos oss en bitte liten stund!

Mariell! Gratulerer så mye med dagen din! Mamma savner deg så ufattelig mye. Hjertet blir aldri helt igjen, men takk for den tiden jeg fikk med deg! Ville aldri vært den foruten. Jeg elsker deg og søsknene dine over alt på jord! Mammas lille skatt<3

Mange kyss og klemmer sender jeg deg<3

2 år siden du døde..

Tenk at det har gått 2 hele år siden du ble borte. To forferdelige år. Det er de lengste og korteste åra i mitt liv. At det kan være lenge og kort på samme tid er kanskje litt rart..? Men ikke for meg..

Det har vært preget av uutholdelig smerte og savn. Et krater i hjertet som aldri blir borte. Stor sorg som med tiden kanskje mildner litt?? Jeg kan le og smile. Jeg kan være sosial og aktiv. Men samtidig koster det meg alt av krefter. Jeg har fortsatt ikke plass til stort. Tårene triller så og si hver dag, men nå mer alene. Klarer ikke vise slike følelser foran folk på samme måte mer. Jeg holder alt igjen helt ufrivillig. Det har liksom bare stoppet opp... Selvom jeg så gjerne skulle grått når jeg kjenner at det trengs. Selvom det er helt naturlig der og da, så kommer det ikke.. Skjer ikke en gang foran de hjemme. Jeg gjemmer meg bort for å kunne la tårene falle.

Marerittene er like sterke. Hver gang jeg skal lukke øynene kommer bilder fra nyttårsaften 2014 opp. Lydene begynner, og det er som om jeg er der - rett i situasjonen- på nytt. Jeg prøver å puste liv i de små lungene dine mens jeg hyler å gråter ukontrollert. Hører ambulansene i det fjerne mens jeg ser på at Kenneth tar hjertekompresjoner. Så må jeg puste på nytt. Kan høre det surkler i brystet ditt når luften forsvinner ut igjen. Jeg har håpet, selvom jeg egentlig vet at det er for sent.

Kan kjenne kvalmen bygge seg opp, og jeg klarer ikke sove.. Sånn er mine dager og kvelder preget. Spesielt ved disse tider. Høst og vinter er den verste perioden. Så kommer jul og nyttår hvor jeg ikke klarer å tenke klart i det hele tatt. Går i en evig tåke. Finner ikke ord for ting jeg egentlig vet godt hva er. Detter ut av samtaler. Glemmer små og store ting.

Og ikke noe energi til overs..

Har dette blitt mitt nye liv?

Det har vel det. Det er mitt liv...et liv jeg skal leve med smerte og stolthet. Jeg har født tre fantastiske barn som jeg elsker over alt. Selv om du ikke er her fysisk, så er du en like stor del av det.

Tenk at du, Mariell, lille jenta til mamma, skulle gi så mye på så kort tid. Tenk at verden uten deg skulle bli så vanskelig. Tenk at du har blitt storesøster, men du får aldri oppleve det. Tenk at Martinius aldri skal få oppleve deg i levende live. Vårt lille regnbuebarn skal få høre alt om deg. Minnet ditt skal leve videre. All kjærligheten vi har til deg. All kjærlighet du viste. Ditt herlige vesen skal fortsatt prates om hver dag. Navnet ditt er som musikk i mine ører hver gang jeg hører det.

Nå går vi inn i ett nytt år igjen uten deg, men denne gangen med ett nytt tilskudd til familien. Det er på både godt og vondt. Her også har jeg mitt å stri med. En kamp med følelser og tanker. En uro over å miste igjen.

Så til dere som leser.. Ta vare på de du har kjær.

Gi dem av deg selv. Vis kjærlighet og omtanke, godhet og nærhet. Fortell dem at du er glad i dem. La dette nye året bli det beste til nå. Vi vet aldri hva morgendagen bringer (godt er det)... Derfor er dette så viktig.

Ønsker dere alt godt inn i det nye året. Må livet være verdt å leve. Må du øses med kjærlighet og varme. Må alle dine ønsker for det nye året oppfylles!

Godt nyttår fra meg til dere!

video:video

En lillebror <3

Da var han her!<3

Lillebror kom til verden den 14/07-16 Kl. 05:04, han veide 4080 gr. Og var 51 cm lang<3! Helt perfekt, "liten" kar. Han skal hete Martinius (etter oldefaren til Kenneth).Storesøster Mina Sofie er super stolt! Hun hadde (med litt hjelp av barnepasseren) hengt opp ballonger og laget velkommen hjem plakat:)

Skjønne tulla vår<3.

Oppfølgingen på sykehuset var helt fantastisk. Vi ble så godt ivaretatt og fulgt opp. De passet godt på oss alle tre, og dobbeltsjekket alt. Helsesøster/ helsestasjonen har også tatt godt vare på oss etter at vi kom hjem. Og det er jeg veldig glad for!

Tiden etter fødsel har ikke vært lett hittil. Så masse følelser og tanker. Tårer som kommer helt plutselig. Så og si ikke noe søvn, og masse bekymringer.

Det er jo mye hormoner i tillegg til alt det andre.. Så kan jo bli mye for de fleste.. Er glad jeg forberedte meg litt psykisk på hvordan det kunne bli etter fødsel. For her sitter jeg.. Sliter med å knytte meg til han, samtidig som jeg ikke klarer å separere meg fra ham. Kjenner på den uendelige kjærligheten, så får jeg panikk og skyver det til siden. Forferdelig og utmattende med en sånn innvendig kamp om følelsene. Jeg elsker det lille nurket, samtidig som jeg ikke slipper de følelsene helt ut. Hva skjer hvis jeg lar meg selv elske han helt og holdent?

Bare det å sove er et mareritt.. Kjenner kroppen er i alarmberedskap hele tiden. Hva om noe skjer mens jeg sover?? Jeg må se at han puster. Høre at han puster. Se at han rører på seg. At han er der. At det ikke er en drøm at vi har fått en sønn, men helt virkelig. Han er snart 18 dager gammel. Det er kun 18 dager uten særlig søvn. Blir nok MANGE fler. Og for meg er det verdt det. Det gir meg en rar form for ro. Kenneth tar han på morgenen så jeg kan få sovet litt. Da er jeg roligere fordi noen passer på han og er med han.

Jeg visste det kom til å bli tøft... Visste at det ville bli et virrvarr av følelser og bekymringer. Selv om han er gutt, så leter jeg etter Mariell i ham. Jeg sammenligner, og jeg ser etter likheter. Å de er ganske like, samtidig som de er veldig forskjellige ( noe som ikke er så rart).

Men etter å ha tenkt gjennom alt...- det er så verdt det! Han er jo vidunderlig<3 og forhåpentligvis så vil det bli lettere etterhvert.

Sjokket 3 uker før termin...

De siste ukene har vært litt rare.. Etter at det har vært full rulle med planlegging og klargjøring til arrangementet "En ny vår!" i ca 6 mnd +++, så har det vært veldig tomt etterpå. Det var en fantastisk og minnerik dag, med masse herlige og blide mennesker. Det var så givende og så meningsfullt å jobbe med dette. Det har gitt meg så utrolig mye på en positiv og energigivende måte. Gleder meg til fortsettelsen på foreningen. Og neste års planlegging er så smått i gang.

Men så er jeg jo høygravid.. Så ting går litt sakte fremover akkurat nå. Energinivået er ikke på topp, og magen er bare i veien;). Prøver å kose meg litt med det de siste ukene. Kjenne litt på følelsen av å bære et lite barn i magen.

Vi har jo gledet oss til å møte tulla vår som skal hete Mali<3. MEN.... For ca 1 uke siden (3 uker før termin), så var jeg på kontroll på sykehuset. Jeg er ganske ofte inne på kontroller med tanke på hva som skjedde med Mariell. Jordmor viser meg tulla. Hun spør om vi vet hva det blir. Ja, svarer jeg. Med et stort glis kan jeg fortelle at vi vet det er jente. Det har de sagt så og si hver gang.. Jeg legger også ut om hvor glade vi var for at det er det det blir. At vi får en "ny sjanse" på en måte. At jeg har gjort klart barnerom og alle klærne etter Mariell + at jeg har gått til innkjøp av litt nytt. Og alt er feminint og rosa.

Jordmora blir helt blek i ansiktet å får store øyne. Du er HELT sikker på at det blir jente sier hun. Ja det er jeg, ser du noe annet da eller spør jeg og ler litt. Hun ser på meg å sier ja. Det her er klart og tydelig en GUTT...

Jeg fikk sjokk, og reaksjonen lot ikke vente på seg. Jeg brast ut i gråt og spurte om hun tullet med meg. Og selvfølgelig gjorde hun ikke det. Alt jeg hadde klart å sett for meg ble revet vekk på sekunder. Du legger liksom en plan for hvordan du forestiller deg at ting skal bli. Vi hadde navnet klart, rommet klart, ja alt var klart, til JENTE... Å det var denne tanken jeg hadde vendt meg til disse månedene. Jeg unnskyldte meg og reaksjonen min sikkert 100 ganger mens jeg hikstet og gråt ukontrollert. Hun sa at det var helt normalt med en slik reaksjon. Spesielt da med tanke på situasjonen jeg står i, og hvor vanskelig ting har vært fra før. Det roet meg litt.

Jeg ringte så og si hele familien for å fortelle hva jeg hadde fått høre. Alle like sjokkerte som meg. Men selvfølgelig veldig glade:). Å når sjokket fikk lagt seg litt hos meg etter et par dager, jo da klarte jeg å glede meg litt igjen jeg også:).

Det blir jo veldig spennende med en gutt. Det blir en ny opplevelse. Jeg må bare rydde bort alt det veldig feminine og rosa, og bytte ut med litt mere "maskuline" farger og ting;). Der var også noe jeg syns var veldig vondt.. Rydde bort alt babytøyet etter Mariell, som jeg hadde gledet meg så til å bruke igjen. Og alt det jeg ikke fikk brukt etter at hun døde. Vet det bare er klær og ting, men de har fått en betydning for meg. Det er minner i de. Men dette blir jo en "ny" greie. Noe helt annet, og det er sikkert veldig sunt det også:).

Så var det navn da... Vi er helt blanke på gutte navn.. Jeg vil gjerne ha litt hjelp. Noen som har noen gode forslag? Noe som passer inn til Mina Sofie og Mariell? Skriv gjerne forslag i kommentarfeltet, eller send meg en melding på facebook:) Det er nå bare to uker igjen til termin ca, og vi vil veldig gjerne finne er passende og fint navn til lille prinsen vår før det, iallfall ha noen alternativer;)

3 år, og skal bli...?



07/05-16 skulle Mariell fylt 3 år. Det er 3 år siden Mina Sofie ble storesøster, og verdens vakreste Mariell kom til verden kl 13:47 den 7/5-13. Hun veide 3510 gram og var 51 cm lang. Hun var helt perfekt!

 

For oss er det helt naturlig å "feire" eller markere den dagen hun kom til verden selvom hun ikke er her for å feire den selv. For meg så betyr denne dagen så utrolig mye! Det er den dagen hun kom til verden og gav oss den største gave for andre gang. Det er en dag fylt med kjærlighet, varme og glede. Selv om forrige år, og dette året er det også tynget av savn og sorg. Men det betyr ikke at vi ikke setter pris på bursdagen hennes. At vi ikke vil markere og minnes henne i kjærlighet. Det er nettopp det vi skal.

Vi velger også dette året å ha dørene åpne for de som ønsker og minne hennes adkomst (og tilstedeværelse i 19 måneder og 3,5 uker) denne dagen. For meg er det så viktig og så kjært<3! Merker på kroppen hvor tungt det er når dagen nærmer seg. Hvor mange tanker som svirrer. Hvor mange følelser som flommer over. Så masse tårer som skal renne i ukene før hennes bursdag. Man føler seg fryktelig tom og alene. At ingen riktig forstår hvor viktig denne dagen er for meg/oss. Hvor mye det betyr å ha familie og venner rundt seg.... 

 

Jeg må si at dette er en ekstra spesiell bursdag, og ett ekstra spesielt år. Hun skulle fylt tre år.. Hun skal også bli storesøster til ei lita tulle som skal hete Mali i starten av juli.

Dette er for meg ekstra vanskelig å takle. En graviditet oppå en så stor sorg, og et så stort savn.

En annerledes og veldig vanskelig graviditet.

De følelsene som jeg hadde i de to andre svangerskapene er ikke der. Det er fylt med så mye annet denne gangen. Så mye angst, lengsel, frykt, bekymringer, dårlig samvittighet, kaos, fortvilelse... Så veldig annerledes.. Jeg har den siste tiden klart å glede meg mer, men samtidig holder jeg veldig igjen.

Er så redd for at minnene om Mariell skal svinne om jeg åpner meg for mye. Selvom jeg vet at det ikke er tilfelle, så er frykten der.

Så er det jo sårheten over det at Mariell ikke får oppleve henne. Ikke får oppleve det å bli storesøster.

Lei meg for alt vi går glipp av med deg, og alt du går glipp av med oss jenta mi<3

 

Jeg er glad jeg har arrangementet og foreningen oppi alt. Det er for Mariell jeg gjør det. For at hennes liv skal minnes, og på en måte leve videre. I håp om at mitt bidrag og arbeide kan være til hjelp for andre. At forskningen på krybbedød kommer så langt at vi kan finne en forklaring, og da også forhindre at det skjer. For engelen min skal leve videre i arbeidet jeg gjør<3. Å jeg håper dette er noe jeg kan jobbe videre med i årene som kommer. En ny vår!- skal fortsette så lenge jeg har kapasitet til det. For Mina Sofie, Mariell og Mali. For andre barn som har mistet livet i uventet barnedød, og for deres søsken og foreldre.



 

I morgen heiser vi flagget for deg vennen min<3 Gratulerer med 3 års dagen jenta mi<3!!!

 

Påske igjen..

 

Påskeaften... Andre påsken uten vår kjære Mariell </3. Den føles like tom og vond som ifjord. Ser på bildene vi har rundt i huset av henne, og tårene renner. Jeg er så glad og takknemlig for at jeg fikk ha henne hos meg til hun var 1 år og 7 måneder. At vi fikk oppleve så mye kjærlighet og varme fra henne som vi gjorde. At vi fikk skape gode minner sammen som jeg kan holde på for resten av livet. Samtidig er jeg så forbannet over at livet skal være så urettferdig, hardt, vondt og forferdelig vanskelig. At det kjæreste man har skal bli revet bort fra deg på den måten. Sorgen som ikke vil slippe taket.. Gleden over små og store ting som er så vanskelig å finne. Alt som blir så rart og annerledes på en ikke-positiv måte. Med Mariell, døde også noe i meg.. Fra beskjeden om at livet hennes ikke stod til å redde kom, ble jeg aldri meg selv igjen. Jeg kjenner at det er noe i meg som mangler. Om jeg finner det igjen, vet jeg ikke... 



 

I dag skulle vi sendt begge barna ut på "jakt" etter påskeegget, men det ble ikke noe "jakt". Bare påskeegget.. Gleden over høytider er borte. Kanskje kommer gleden igjen en gang...??  Klarer heldigvis å kose meg med Mina Sofie. Finne på ting med henne, men ikke som før. Må liksom bryte med de "gamle" tradisjonene. Prøve å lage noen nye.. Samtidig så skal vi ikke miste det vi hadde når Mariell var med oss, så vi har henne med i alt vi gjør. Prater om henne, mimrer, ler og gråter om hverandre. Det er viktig for meg at hun er med. Viktig for oss alle som stod Mariell nær. Hun er alltid med oss. 

 

Ta vare på hverandre, og kos dere masse sammen i påsken. 







 

Arrangement.. <3



 

 

Det har vært stille fra meg en liten stund nå.. Det er det flere grunner til, men en av dem er dette....

Noe av det som har dratt meg videre og opptatt mye av min tid er prosjektet mitt. Har snakket om det tidligere (på høsten tror jeg), men nå kan jeg ENDELIG snakke høyt om det, og dele det med dere. 

 Jeg har siden ifjord sommer jobbet med en ide. En ide som virkelig begynner å ta form. Det hele startet med at jeg sendte melding til en bardoms-kompis for å høre hva han synes om ideen, og om dette var noe han kunne tenke seg å være med på. Noe han sa ja til uten å nøle! Fikk samme dag med meg ei helt fantastisk dame som hadde like stor tro på dette som meg. Hun har hjulpet meg mye i denne prosessen og er utrolig god å ha der. Vidre har jeg fått med meg flere støttespillere på veien. Disse menneskene har hjulpet meg masse med å få brikkene sakte, men sikkert på plass. Jeg har da jobbet med å få til et arrangement til inntekt for forskning krybbedød og dødfødsel. Det jobbes nå på spreng for å få ferdig alt. Arrangementet heter En ny vår! Jeg har med meg fantastiske støttespillere på dette. De hjelper meg med det de kan, og sammen får vi dette til å bli det beste arrangementet- til det beste formålet! 

 

Det har vært en laaang vei å gå, og fortsatt en lang vei igjen.. Dette fordi jeg ønsker å gjøre det til en årlig greie. Det ble ikke helt som jeg hadde sett for meg i år pga lite sponsorer osv. Men det blir en fantastisk dag for store og små. En dag hvor familier kan kose seg og ha det gøy.

Det er beintøft å drive fram noe som dette, men avlikevel så utrolig givende! Man møter også mange hull i veien, men da må man finne en annen rute å vei mot målet. Kanskje også endre litt på planene underveis. Dette har gitt meg mer en det har tatt.. Er jo Mariell jeg gjør det for. Hennes død skal ikke være forgjeves. Alt overskuddet fra denne dagen skal gå uavkortet til LUB ( Landsforenigen uvenetet Barnedød ) og forskning krybbedød og dødfødsel. Jeg har valgt og gjøre dette for å få midler til forskning slik at etterlatte en dag kanskje kan få mer svar, og kanskje blir det helt forhindret at slikt skjer i framtiden?... 

 

Se linker lenger ned å klikk deg inn for mer info. Ta med deg barna, nevøer og nieser, barnebarn, venner og familie på en flott dag i Stavern 21/05-16. 

 

 

Oppi alt dette har jeg også startet en egen forening som har som formål å bla.- øke mulighetene for bredere forskning ved krybbedød/uventet barnedød/dødfødsel. Forbedre sorgstøttearbeid m.m.

Dette prosjektet har gitt meg et håp. Et håp om at det går an å se mot en ny vår med lyst sinn. Glede seg over at det blir varmere og at solen skinner. 

Foreningen - En ny vår!

-org.nr  916716176

kontonr: 8601.63.59760

Event på facebook:    https://www.facebook.com/events/147622212289552/

Web:                           http://en-ny-vår.no

 

 

 

 

 

 

1 år!

Ett år har gått nå.. 365 dager siden jeg så Mariell sist. 365 dager siden jeg holdt henne, pratet med henne, kysset og klemte henne. 365 dager siden siste kveldsstell med bading, tannpuss og natta-sang. 365 dager siden jeg sa jeg elsket henne mens jeg fortsatt kunne se og høre henne, og hun kunne svare.

Dette har vært de værste og tyngste dagene i mitt liv! Ett år fylt med smerte, lengsel og savn. Ett år jeg så inderlig gjerne skulle vært for uten!

Snart er nyttårsaften her. Dagen som snudde livene våre på hodet. Dagen som har gjort det vanskelig å leve det siste året... Det blir en tung dag. Ett år siden hun døde. Ett år siden alt rundt kolapset. Ett år siden livet aldri noen gang skulle bli det samme igjen.

Jeg takker alle som har vært der for meg/oss dette året. De som har hjulpet meg igjennom denne sorgen på så mange forskjellige måter. Det har vært så mye, og så mange som har vært der på alle mulige forskjellige måter.

Tusen takk for alt!

Må dere få et fantastisk år fylt med kjærlighet og varme i 2016. Ønsker dere alt godt!

Snart jul!

Det er snart jul. To dager igjen med jobb, så går jeg ut i ferie.

Jeg ser det er mange som koser seg med juleforberedelser og alt hva det innebærer. Jeg gjorde det for ett år siden. Jeg spilte julemusikk, pyntet, baket, lagde masse mat, hadde selskap.. Slik jeg gjør hver jul.. Denne julen er annerledes. Den er tung, vond og ensom. Preget av savn og smerte. Alle sanseintrykk fra nyttårsaften forsterkes så kraftig nå. Jeg føler ingen glede for julen dette året. Det blir ikke spilt julemusikk, jeg har ikke bakt, jeg har så vidt pyntet, jeg kommer ikke til å lage masse mat, og det blir ingen selskap. Men dørene vil være åpne for de som ønsker å være med oss. Spesielt på nyttårsaften... På ettårsdagen for hennes død. En forferdelig dag.

Tenk, snart har det gått ett år. Ett år siden Mariell døde, nesten 20 måneder gammel. Det føles som om det var i går, samtidig som det føles som en liten evighet.

Jeg kjenner at tårene sitter løst om dagen. Det er vanskelig å sove, for da komme de vonde drømmene.. At alt forsterkes rundt denne tiden er det ingen tvil om. At følelsen av å være alene i alt er stor. Selv om jeg vet vi er mange som sørger og har det vondt på denne tiden.

Dette blir den første julen uten Mariell. Det blir det første året som har gått. Det blir gode minner, og vonde minner om hverandre. Dette er tøft, og forferdelig vanskelig. Savnet er så stort og vondt. Det å gå inn i julen, og så ett nytt år uten Mariell er ubeskrivelig vond.

Men.... Jeg skal gjøre det beste jeg kan for Mina Sofie. Hun gleder seg jo som barn flest. Samtidig som hun savner søsteren sin. Hun snakker om henne daglig. Snakker åpent om følelsene og tankene sine. Heldigvis..!

Hun skjønner godt at dette blir en annerledes jul..

Alene og ensom

Sorg er ensomt... Selv om det er fler av oss, så er vi forskjellige individer som sørger forskjellig. Det er mye likheter også, men det er ingen som kan kjenne på akkurat din smerte, din følelse, din skyldfølelse, se dine syn/bilder, ha dine mareritt og dine tanker. Man står alene med sitt. Man har sin måte og takle det på, og bearbeide det.. Sin måte og kjempe seg til en ny hverdag.. En ny levemåte..

 

Selvom jeg har hatt mange rundt meg, føler jeg meg fryktelig alene. Ting har jo roet seg for de fleste. De har sine liv, sin familie og andre venner. De har nok med sitt. Selvom jeg vet det bare er og ringe hvis det er noe, så klarer jeg ikke det bestandig. Det sitter langt inne og "forstyrre" de. Verden deres går videre selvom min står stille...  Samtidig vet jeg at de alltid vil være der, og stille opp når det trengs. Jeg er heldig sånn sett.. Vet at jeg har verdens beste venner! 

 

 De klarer jo selvfølgelig ikke sette seg inn i hvordan dette er. Ingen som ikke har opplevd det vil klare det. Man klarer det ikke helt selv engang. Bare venter på at man skal våkne. En dag så våkner jeg , og alt er tilbake til normalen... Jeg er veldig glad for at de ikke kan klare det.. For det unner jeg ingen.. ABSOLUTT ingen!!

 

Sorg er ensomt selv med de nærmeste. Det å skulle forstå hverandres tanker og følelser er ikke lett. En dag er kanskje jeg lettere til sinns enn samboeren, og omvendt.           Da og skulle forholde seg til sin egen og hans berg og dalbane er ikke lett. At vi kommer oss videre i forskjellig tempo er sikkert og visst. At den "nye" hverdagen ikke er lett å finne.. Veien er LANG og gå..

Og på den tiden her av året forsterkes ALT. Ensomheten, sorgen, savnet, smerten, frustrasjonen, skyldfølelsen, minnet om nyttårsaften. Det er lukter både ute og inne som trigger fram bilder/filmer. Stearinlys, fyr i peisen, luften ute, lyset ute, kulden, mørket.. Og jo nærmere vi kommer, jo verre blir det. 

 

Det å skulle takle den tiden vi går inn i... En ny jul, ett nytt år..                                                                                                                                                                            Forventninger og spenninger er ikke som før.. Alt som en gang var en glede rundt dette har endret seg til usikkerhet, redsel, kvalme, savn, sorg og smerte. Skal prøve så godt jeg kan for Mina Sofies del. Samtidig som jeg har lært at det er veldig viktig å lytte til seg selv. Ta den tiden man treger til forskjellige ting. På den måten kan jeg bli en bedre mamma for henne. Har ikke jeg det bra, eller får jeg ikke uttrykke meg, eller ta det i mitt tempo, nei da klarer jeg heller ikke være den mamman Mina Sofie trenger og fortjener. For da har jeg til slutt ikke mer å gi av meg selv. Jeg går inn i en boble.. Blir fraværende til sinns for alle, inkludert meg selv.. Går som en zombie.. Så det er viktig at jeg kan ta det som det kommer. At jeg tar den tiden jeg trenger til ting..  

Jeg har pratet masse med henne om det, og jeg tror hun forstår det.. Det virker sånn i værtfall. Gode, lille, tålmodige jenta mi <3  <3

Ikke visste jeg at det var slik livet skulle bli... Så vondt, så tomt.. Savn!



 

Selv Luna er rar til tider.. Piper, og finner ikke roen før hun har lagt seg i eller på noe som er Mariell sitt.

 




    

Den lille, kalde hånden til Mariell. Dette var siste gangen jeg fikk holde den. Kjenne kroppen hennes.. Vakre ungen min.. Savnet etter deg er utholdelig..!!!!

Forsov meg..

Jeg sitter litt lettere fortomlet, på rommet til Mariell.

Klokken 09:00 våknet jeg av at en frøken krabbet opp i sengen og spurte om det var fri fra skolen. Jeg bråvåknet og kikket på klokken. Hiver meg ut av sengen, og ber henne gå og kle på seg i en fei.

Tydeligvis har jeg klart å skru av vekkerklokka...

Mina Sofie var kjapp til å få på seg klær mens jeg smørte mat til henne. Vi var ute av døra på 15 min. Men stakkars.. Komme en time for sent på skolen, bare fordi mamma ikke klarer å stå opp eller våkne når hun skal.

Det er ikke første gang. Vi hadde det sånn mange ganger før sommeren.

Det er ikke en god følelse.

Når jeg må opp for, Kenneth er på jobb, så klarer jeg ikke det en gang.

Forventningene til at ting burde være lettere og mer i rutine nå.. Ja de er der hos de aller fleste tror jeg...

Det har jo gått 9 måneder...

Men min natt er like hard hver natt. Noen ganger sover jeg. Andre ganger ikke.

Må si at jeg får dårlig samvittighet for at det går utover min skjønne, lille Mina Sofie. Hun skal jo ikke måtte være den "voksne" og "ansvarsfulle" oppi alt.

Hun har ett smil om munnen, og sier at det går bra mamma, jeg ordner meg selv jeg. Det er jo ikke så for sent da, det kunne vært værre.

Hun har jo så rett! Det værste har jo allerede skjedd. Ting kan ikke bli værre en det. Så jeg tok det litt mer med ro etter hun sa det.

Men jeg har større forventninger til meg selv. Jeg skal klare å komme meg opp om morgenen. Jeg skal klare å følge rutiner. Desverre er det ikke alltid det går.

Selv på de beste dager er det noe som kan gjøre så alt snur. Ikke mye som skal til i det hele tatt. Så jeg tror at jeg må la forventningene ligge. Ta en dag som den kommer. Gjøre mitt beste, men ikke dette i kjelleren om det ikke går da heller.

Så håper jeg at ikke andre setter for store krav, og har for høye forventninger. At de ikke blir skuffet om jeg ikke klarer en ting, eller roter det litt til.

Jeg klarer jo ikke en gang å holde styr på alle ting som skal skje i løpet av en uke. Det stresser meg helt enormt. Livredd for å glemme noe. En avtale, ett møte, en regning, ja hva det måtte være. Jeg har jo hverken konsentrasjon eller orden på plass i hodet... Og uroen sitter som skrudd fast i meg.

Går med en konstant uro. Redd for hva det neste er. Hva har jeg glemt? Hva kommer til å skje? Hva forventer folk?

9 måneder ❤

På onsdag hadde min kjære Kenneth bursdag. Det var også 9 måneder siden Mariell døde. 39 uker har gått siden nyttårsaften. Og i dag er det 38 uker siden begravlesen. Det er også 277 dager siden jeg så henne sist. Holdt henne og snakket med henne.

Det er ikke lenge, samtidig som det er en evighet. Det er fortsatt like vondt og sårt. Like tomt og ekkelt. Jeg må alltid inn på rommet hennes før jeg legger meg. Si natta og at jeg elsker henne.

Alt er fortsatt fylt med smerte og savn.

Jeg er glad for at jeg har masken. Den skjermer meg. Den gjør så jeg kan le og smile. Være "normal".

Men inni meg så verker alt. Jeg kjenner ofte en trang til å hyle. Ikke gråte stille, men ett ordentlig hyl. Hysterisk hyl. Noen ganger bare kommer det hylet. Andre ganger klarer jeg å kontrolere det.

Vi var på navnfest for den lille niesa vår søndag den 27/09. En flott markering og feiring var det. Men så vondt så vondt. Alt er for nært enda. Under selve sermonien slet jeg noe enormt. Da kom det behovet for å hyle. Men jeg klarte å svelge det. Jeg lukket øynene, bet sammen tennene og lot tårene trille stille. Jeg satt i det, selv om jeg hadde mest lyst til å gå ut...

Jeg prøver og fylle hodet med prosjekter mitt. Da det gir noe for/til Mariell. Hennes liv og hennes død. Dette prosjektet er noe mer. Noe større. Noe som kan hjelpe flere.

Nå kan jeg snart dele det med dere. Må bare ha noen ting til på plass først. Men det blir bra! Det blir en flott greie. En ting jeg håper dere vil komme til og dele med oss.

Husk å ta godt vare på hverandre. Ikke legg dere sinte. Lev livet. Vi vet ikke hvor lenge vi er her. Eller hvor lenge vi har andre <3

Snart<3

Da var helgen godt overstått.

Mina Sofie ble 7 år på søndag. Hun feiret med barnebursdag i barnehagen på lørdag, og familieselskap på søndag.

Det var så godt å se henne smile og le hele helgen. Super-fornøyd med alt hun fikk av gaver. Skjønne jenta vår. Selv om jeg syntes det var veldig vanskelig og være i barnehagen. Se på den tomme plassen til Mariell. Tenke gjennom hvor mye av rutiner og gode ting som er borte. Men så lenge Mina Sofie er fornøyd gjør det godt.

Må si at jeg er utrolig stolt av henne. Hun er så varm og god. Omsorgsfull og empatisk. Hun har ett stort hjerte. Alt det hun sliter med etter Mariells død... Det er hun veldig åpen om. Hun er ærlig. Snakker rett fra hjertet. Hadde ikke hun vært her, ja da hadde jeg gitt opp for lenge siden! Grunnen som holder hodet mitt over vannet.

Det er i grunn godt å være litt tilbake på jobb igjen også. Godt å komme seg litt ut. Samtidig som jeg ser det som en kjempe prestasjon hver gang jeg drar ut. Om det så er på butikken. Eller til venner. Det må jobbes godt på forhånd til at jeg skal klare det. Gjennomføre det... Ett stort skritt i riktig retning. Å så er jeg utrolig heldig med arbeidsplassen min. Gode kollegaer, en fantastisk sjef og herlige kunder. Det gjør alt mye lettere når det kommer til jobb.

Energi er fortsatt noe jeg lengter etter... Håper det vil ta seg opp snart!

Men jeg har funnet noe som kan hjelpe meg litt på veien. Det gir meg noe..

Å nå kan jeg snart fortelle dere hva det er:))!! SNART;)! Det gleder jeg meg til. Har så lyst til å rope ut hva prosjektet mitt handler om. Men kan si så mye som: hold av lørdag 21. Mai neste år! Det vil du ikke angre på.

Jeg har fantastiske mennesker rundt meg som vil hjelpe til å få til dette. Utrolig flott!

Gleder meg...



Sommeren er over. Nesten litt godt. Det har vært full fart nesten hele tiden føler jeg. Vi har hatt MASSE besøk. Vært i flere bursdager og lag. Vært ute å spist i Stavern med venner. Vært litt rundt omkring hos familie. Mina Sofie og jeg var på Vestfoldutstillinga. Hatt gjester til både lunsj og middag. Holdt på med prosjekt veranda/hus og basseng (som vi har bodd i på varme dager). Vært på shopping flere ganger;)Vært på tur hit og dit med bilen. Gått noen turer. Mina Sofie har lært seg å svømme uten armeringer, både over og under vann. Ja, det har gått i ett føler jeg.









 

Så er skolen og hverdagen godt i gang for de aller fleste. Her hjemme også. Mina Sofie storkoser seg på skolen og SFO, noe jeg er veldig glad for:).Jeg har også startet på hverdagen igjen for og si det sånn. Jeg er så smått i gang med jobb igjen. Hver onsdag er jeg å treffe på Karis salong i Sandefjord:)!Det er jo selvfølgelig veldig godt å være på plass igjen. Jeg har savnet kollegaer og kunder, og ikke minst rutiner. Merker at det er hardt også. Det er jo så stor forskjell på dagene og humøret. Kjenner at jeg er veldig overfølsom, glemsk, surrete, blir fort sliten, detter ut av det jeg holder på med, og har ett stort behov for å gråte. Men det går.... Jeg har klart å holde tårer og overfølsomhet i sjakk foreløpig. Hadde jo heller ikke vært unormalt om det skulle skje at det kom noen tårer helt plutselig. Det skjer jo selv når jeg er helt alene, på butikken, sammen med venner eller familie. Ja, når som helst... Og det er ikke mer en snart 8 måneder siden Mariell døde..

 

MEN jeg er i gang. Jeg prøver å ta tilbake litt av det gamle. Selv om det aldri blir det samme, så skal jeg skape noe nytt i det gamle. Jeg kjemper med nebb og klør. Skikkelig sliten blir jeg også, men på en god måte. Merker jo at det holder godt med en dag i uken foreløpig. Bruker nesten en uke på å forberede meg til neste arbeidsdag, så det tærer litt på kreftene. Som sagt, på en god måte.

 

Vi har også hatt besøk av ei skikkelig koselig dame. Hun er journalist, og kontaktet meg ang bloggingen. Hun lurte på om vi ville stille til intervju for Hjemmet med vår historie, og hvordan bloggingen har hjulpet/hjelper meg. Vi har jo valgt og være åpne om dette fra dag en, så hvorfor ikke nå ut til enda flere? Jeg tror på åpenhet. Få det frem i lyset. Så det vil vel komme på trykk i løpet av høsten. 

 

Jeg har bært på en tanke en god stund. En stor trang til å gjøre noe mer har boblet i meg en liten stund. Jeg delte mine tanker med mamma først.. Hun var super positiv til ideen min. Så da bare satte jeg i gang. Ett prosjekt kan man jo kalle det foreløpig. Har fått med meg noen til og begynne med. Så vil det forhåpentligvis komme mer og mer på plass. Engasjementet er stort. Folk ønsker virkelig og bidra, så jeg har skikkelig trua på det her.

Jeg vil ikke dele for mye med dere riktig enda. Det vil komme ut så fort ting er litt mer på plass, men jeg kan si at dette gir meg energi. Det er betydningsfullt og viktig.

Jeg gleder meg virkelig til dette, og ikke minst til å dele det med dere.  Så jeg har litt mer å smile for om dagen.








Obduksjonsrapporten!

Her om dagen fikk jeg en telefon.

Det var barneoverlegen på SiV (Tønsberg sykehus). Han ville fortelle at rapporten er ferdig. Endelige diagnose er Krybbedød... De fant ikke noe galt med Mariell, sa han. Hun var frisk...

Ja, nå er ventetiden på svar endelig over.. Å ja det er et "godt" svar.

Hun led ikke... Vi kunne ikke forhindret det... Vi kunne ikke gjort noe annerledes... Vi hadde ikke gjort noe galt...

Meeen...., det hjelper så fryktelig lite. Det er ett svar, samtidig som det ikke er det.. Hvorfor dør helt friske barn sånn plutselig? Hvorfor er dette noe som skjer i det hele tatt??

Foreldre som brått blir frarøvet sine søte, små, uskyldige vesner....Det mest dyrbare vi har?!?!?!?

HVORFOR?!

Jeg vet mange av dere vil si så godt at de endelig fikk svar. Så godt hun ikke var syk. Så godt at det ikke var noens feil. Å ja, det er det, samtidig som det ikke er det. Noen ganger trenger man mer.., Mer svar..

Med den telefonsamtalen, raste verden nok en gang. Den skulle nok ikke gjort det. Men sånn ble det altså. Tårer, sinne, sorg, lengsel, savn, frustrasjon, tanker, hjelpesløshet, kvalme, bekymring, skyldfølelse.. Alt du kan tenke deg veltet over og slo meg nesten ut igjen. Åpne sår som føltes ut som de ble revet og dratt i.. Alt kom tilbake med full kraft. Slo pusten ut av meg..

Kjenner at jeg blir sint, og forferdelig frustrert... Det er så vanskelig å godta det svaret.

Man må jo bare det. Har ikke noe valg. Det gjør vondt! Så uendelig vondt!

Ønsker ikke at noen skal måtte oppleve denne smerten. Den spiser en opp. Ingen fortjener dette! INGEN!

Dette er en sorg vi må bære med oss så lenge vi lever. Ett hull i hjertet som aldri blir tett igjen. Ett savn som aldri forsvinner. Det vil aldri bli ordentlig bra igjen.

Jeg håper alle mine venner og lesere vil gjøre noe for meg.. For oss.. For oss alle som har opplevd og vil oppleve denne forferdelige tragedien.?

Gi støtte til forskning på krybbedød. På Lub (Landsforeningen uventet barnedød) sine hjemmesider finner dere mange forskjellige måter å støtte dem på. Dette er blitt en hjertesak for meg. Jeg er selv medlem og bidrar med det jeg kan. Jeg ønsker at de kan klare å finne ut av årsaken til at slikt som dette skjer. At de finner ut hvorfor friske barn aldri våkner igjen. For å klare dette trenger de midler til forskning. For å få midler trenger de støtte.

Vær med meg i kampen om å finne en forklaring.

https://lub.no/tenn-et-lys

<3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3

Historien om hva som skjedde...,

Jeg sitter ute og tenker.

Tenker på det som skjedde nyttårsaften. Hvordan det var før nyttårsaften. Hvor mange dager det er siden jeg så Mariell sist.

Jeg vil på ny dele min historie. Dette for igjen å få folk til å forstå hvilke traumer dette har satt. Hvor mye tålmodighet dere rundt eventuelt må ha til meg eller til oss. Hvor dype spor dette har satt. Det vil ta tid. Det går ikke over. Hellikopter lyd får jeg panikk av. Ser jeg ett ambulansehellikopter så blir jeg hysterisk og dårlig. Alt kommer tilbake. Jeg dusjer ikke enda, men jeg har badekar. Det er mange små ting... Så ha tålmodighet.

I dag er det 7 måneder siden Mariell døde. Det er 29 uker siden hun ble begravet, og det er 213 dager siden jeg så henne sist. 213 dager siden vi lo sammen, lekte og tøyset. 213 dager siden jeg holdt henne, koset med henne, spiste middag og kveldsmat, og tok kveldstellet og la henne ned i sengen for siste gang.

Så kom nyttårsaften... Jeg står opp og aner fred og ingen fare. Ser på klokka, den er 09:54, og at solen skinner ute. Tenker at det var deilig å sove lenge for en gang skjyld. Går rett i dusjen, for jeg er litt irritert på Kenneth. Han går inn for å vekke Mariell.

Så hører jeg ett fryktelig hyl!

Kenneth kommer hysterisk inn i dusjen med Mariell på armen. Han hyler å skriker, og jeg ser skrekken i øynene hans før jeg ser øynene til Mariell.

De er åpene, men det er ikke noe liv i de. De er kalde og grå. Jeg forstår så hva som skjer. Jeg hyler å skriker selv. Får panikk! Jeg dytter Kenneth ut av dusjen. Han setter så på badekaret, og setter seg oppi der med Mariell.

Jeg jager han ut i stuen, mens jeg selv, full av såpe, kliss naken og klissvåt.,, Løper rundt og leter febrilsk etter telefonen min... Jeg ringer 112 da det er det eneste nr jeg husker i all panikken.

Jeg hyler å skriker så at han i tlf ikke skjønner hva jeg sier.. Det tar litt tid før jeg klarer å si riktig adresse. Alt er bare surr i hodet, så jeg sa feil adresse 3 ganger tror jeg... Blir satt over til amk mens jeg klarer å få dratt en genser over hodet. Så løper jeg inn i stuen, hvor Mariell og Kenneth ligger på gulvet. Han holder på med gjenopplivning. Jeg setter meg ned med damen fra amk på tlf. Jeg tar munn til munn mens Kenneth tar hjertekompresjoner eller hva det heter. Jeg mister tlf oppi alt koset, så Kenneth tar over den. Det surkler i brystet hennes, og for hver gang tror jeg det er henne som prøver å puste. Men sånn var det ikke. Jeg ser at hun er død, men jeg klarer ikke oppfatte det. Øynene er åpne, gustene i fargen. Livløse og kalde. Huden har mistet farge, men hun er så varm. Glo varm faktisk. Å det gir meg håp!

Det føles som en evighet til ambulansen er på plass, men det tok ikke mer enn rundt 12 minutter fra jeg ringte. Det kom 3 ambulanser og 3 politibiler hvis jeg husker riktig. Jeg løper ut i gangeng for å låse opp døren, jeg veiver med armene i været, kun iført en genser. Jeg forter meg inn igjen, får dratt på meg truse og bukse i det de kommer løpende inn døren. Viser dem så vei inn til stuen i full fart...

Vi blir dratt til siden, å får beskjed om og forlate stuen. Politiet holder seg rundt Kenneth og meg, mens de stiller masse spørsmål jeg ikke husker noe av. Vi går ut, og må bare vente. Jeg husker at jeg ringte mamma for å fortelle hva som skjer. Stefaren til Kenneth kom opp for å se om det var noe han kunne gjøre.

Heldigvis så var ikke Mina Sofie hjemme.. Hun var hos svigermor, og hadde sovet der kvelden i forveien. De bor rett i nærheten av oss.

Det kom stadig folk fra ambulansen ut for å spørre om forskjellige ting. Om hun hadde vært syk. Å det hadde hun jo, men ikke siden julaften/1. juledag. Men jeg badet henne kvelden før, kan det være det? Men det var det ikke... Hva skjer?? Får de liv i henne? Hva har skjedd?? Er hun død?? 1000 tanker svirrer oppi alt koset rundt. Folk så fra gata. Noen hadde til og med tatt bilder og lagt ut på stavern sine facbook sider! De ble heldigvis slettet fort. Men noen av mine venner hadde rukket å få med seg dette, og kjente igjen huset våres. Så jeg fikk noen meldinger av dem. Jeg husker ikke om jeg svarte eller hva jeg eventuelt svarte på de.

Vi fikk beskjed om å pakke en bag til henne, tilfelle vi måtte bli med i helikopteret som skulle komme.. Jeh husker at jeg tok oppi masse greier i stellebagen. De fineste klærne jeg kunne finne. Hvorfor det vet jeg ikke...

Så kommer luftambulansen... Det går i sakte film for meg. Jeg hører det klart og tydelig, og jeg ser de prøver å lande, men det er for mye kabler til at de tør å prøve. De lander på ungdomsskolen som er rett ved, og politiet drar den for å hente dem. Det er også rett ved svigermor, så der står hun i vinduet med Mina Sofie og ser dette, men aner ikke hva som har skjedd eller skjer.

De kommer opp i full fart, å løper inn for og bistå med reddningen.

Fortsatt kommer de ut for å spørre om sykdomsbildet. Politiet stiller også utallige spørsmål, samtidig som de holder rundt oss for å prøve og roe oss ned. Vi får ikke lov til å gå inn.

Så kommer en fra luftambulansen for å si at det ser mørkt ut, men de skal prøve litt til. Verden raser rundt meg... Tidenn står stille, og jeg bare rister... Tårene spruter og jeg vil bare DØ. Jeg ber til alt som går an å be til om det skal gå bra. Hun må leve!

Så kommer samme mann fra luftambulansen i det jeg går inn i gangen. Det er ikke noe mer vi kan gjøre, jeg er fryktelig lei for det, men livet står ikke til å redde.

Jeg knekker sammen. Beina mine bare forsvinner unner meg, og ett kjempe hyl jaller i gatene. NEEEEEIIIII!!!!!!!

Jeg løper inn i stuen... Løfter den lille kroppen opp i armene mine mens jeg hyler og gråter, susser på henne, klemmer på henne, og begynner å synge for henne. Jeg forteller hvor mye jeg elsker henne. Jeg vugger frem og tilbake, og det renner veske som de har gitt henne ut av munnen hennes, hun er livløs, men fortsatt varm. De tar ut slanger og diverse og tørker henne litt for meg. Jeg ser på de små hende hennes at hun har fått flere stikk. Jeg klarer bare ikke forstå. Jeg fortsetter med vugging, synging, gråt, hyl, sussing og klemming... Så får Kenneth henne. Han gjør det samme.

Jeg får beskjed om å finne noe vi vil legge henne i, sånn at de kan pakke henne pent inn i dette før de bærer henne ut i ambulansen. Jeg finner fram ett stort rosa disney teppe. Jeg blor holdt rundt av ei fra ambulansen, mens hele meg rister og hikstgråter. Hun gråter med meg. Stryker på meg. Og prøver å trøste så godt hun klarer.

Jeg kan ikke huske at de bærte henne ut i ambulansen. Men jeg husker at vi møtte den sønderknuste faren og stemoren til Kenneth på vei ut dit. Vi satte oss inn, og der lå Mariell så vi kunne se henne og ta på henne. Så pen og nydelig.

Vi ankom tønsberg sykehus, og der var så og si hele familien og tok imot oss.

Alle sammen sønderknuste. Vi ankom ca rundt kl. 12. Og var der så lenge vi kunne til ca kl 22. Mariell ble lagt på ett rom så vi kunne gå til og fra som vi ønsket. Det var fryktelig tungt og være der inne, men samtidig godt å ta på henne, synge for henne, fortelle hvor mye vi elsker henne, holde henne. Bare være med henne. Mina Sofie ble med inn flere ganger.. Hun også pratet med henne og sang for henne og tok på henne. Hun laget armbånd til henne og tegninger.

 

Søsteren min sendte meldinger for meg til alle de nærmeste vennene mine for å fortelle den forferdelige nyheten. Jeg følte at de trengte å vite hva som hadde skjedd.

 

Det ble så begravelse. Tenk deg at du skal planlegge begravelsen til barnet ditt som bare er 19 måneder gammel ( nesten 20 måneder). En forferdelig ting å gjøre! Men det var en vakker og verdig begravelse. Med nesten 500 mennesker son stilte opp for oss denne dagen for 29 uker siden. Jeg er veldig glad for at jeg valgte å stelle henne selv. Plukke ut det hun skulle ha på seg. Det var pysjen hun fikk før jul, men den var ødelagt etter ambulansen hadde klippet den opp nyttårsaften. Jeg dro ned til stavern for å kjøpe ny. Men butikkeieren hadde hørt om tragedien, så hun ville gi meg den

Hun fikk pysj og en lue til å ha på seg i graven av butikkeieren.  I graven har hun på seg kjede, hun har Lole (bamsen sin som hun selv kalte Lole), teppet sitt, med navn hennes på. Hun har på seg pysj og lue og sokker. Hun har sutt i hånden, og armbåndet Mina Sofie laget til henne. 

 

Så stelte jeg henne selv. Vi bar kista selv, og senket den selv. Jeg er glad for det i dag. At jeg gjorde det jeg kunne gjøre.











 

Så selv om vi har bra dager ( noe jeg er glad for at vi klarer å ha), så har vi mange dårlige også. Men er det så rart at dette tar tid??? At det fortsatt er flest av de dårlige dagene?? Tenk deg selv å skulle oppleve dette marerittet. 

 

Men de bra dagene begynner det heldigvis å bli fler av, selv om traumene og skrekken sitter i. Jeg klarer å føle glede, selv om savnet og sorgen er like sterkt.

Men jeg har også dager hvor behovet for å gråte er størst. Hvor sorgen sluker meg hel.

Det er derfor jeg tidligere ba om tålmodighet. Dette kommer ikke til å gå over.... Men det vil bli lettere... Det har det jo på en måte begynt å bli, siden gleden er der mer og mer. Men savnet og sorgen må jeg/vi bære med oss resten av livet. Å ingen merker det så sterkt som foreldrene oppi noe sånt gjør... En mors og fars kjærlighet... Tenk at vi mødre kjenner livet vokse i magen i 9 måneder. De spreller å koser seg. For så å sette denne lille personen til verden. Så er det våken netter med amming og bleieskift og vugging og kosing. Man ammer kanskje i mange måneder. Det er en fantastisk ting å kunne gjøre. Den nærheten man får til barnet sitt. For så og styre og stelle. Lære å gå, løpe, leke, spise med skje, prate osv. Det skjer så mye. Å den kjærlighet!! Fantastisk!!  

Så en dag er det revet bort fra deg... Helt uforutsett.. Borte... Aldri mer skal du få gjøre noen av disse tingene med barnet ditt igjen.. 

Er det rart det tar tid?? At noen ting aldri går over?? 

 

Det er godt man ikke vet noe om morgendagen. 

Jeg lever og er frisk. Jeg opplever nye ting rundt meg selv hver dag. Å dette er jeg glad for. Jeg vokser meg sterkere og tøffere for hver dag. Men jeg er fortsatt ikke meg selv. Jeg er en ny utgave av meg selv. Jeg er på jakt etter en ny normal. En som lar meg leve med det jeg har opplevd i mitt liv. 

 

Å det er jeg på god vei til å finne... Men ikke døm meg for at jeg bruker tid.. For at jeg tar en dag av gangen.. Det er bare ett minutt siden Mariell døde så plutselig. 

 

Jeg kommer tilbake etterhvert. Jeg klarer jo nå å smile og le. Så jeg er på vei. 

 

 

 

 

Glede:)

Det har vært lenge stille fra meg igjen. Her har det gått i ett siden skoleferien startet. Jeg har gjort så mye de siste ukene. Prøvd å føle litt glede og en ny normal. Dette vil ta tid, men jeg er på rette veien.

Jeg har vært en spontan tur på byen. Da møtte jeg masse kjente jeg ikke har sett på lenge. Det var godt å prate, le, danse og glede seg over å være "normal".

Der møtte jeg også en kamrat fra noen år tilbake. Han fikk meg til å le som jeg ikke har gjort på over ett halvt år. Jeg lo så at tårene trillet, og jeg fikk vondt i magen. Det ga meg en ny energi som jeg virkelig trengte. Takk til deg for at du lettet på humøret mitt!

Jeg har vært på konsert med gode venner i Nevlunghavn. Vi har holdt på masse her hjemme. Og dagene har bare flydd av gårde.

Vi var en tur i dyreparken med Mina Sofie, og to veldige gode vennepar med dem sine barn. En veldig koselig, men for min del, veldig følelsesladet tur. Vi var der i fjord for første gang, og da var Mariell med. Første gangen uten henne der var vond. Masse minner fra året før. Heldigvis for gode venner som er så forståelsesfulle, varme og omtenksomme.

Jeg fikk også en kjempe overraskelse en søndags kveld. Da kon det tre unge mennesker på døra. De var iført hvite t-skjorter som det sto bassengutstyr på. Da jeg så dette gikk det opp ett lys for meg. Jeg vant!!

Var med på en konkurranse på facebook. De kom for å fortelle at jeg hadde vunnet ett svømmebasseng! Tårene sprutet av glede, og jeg tror det kom et hyl eller to. Så nå har vi holdt på med dette bassenget i en periode. Bygge veranda rundt og gjerde. Det blir så fint! Har jo vært å plasket litt oppi der også:)). En kjempe glede for oss alle tre. Og venner som gjerne vil komme og bade med oss.

Så det har skjedd masse for oss her hjemme. Vi prøver og føler oss fram så godt det går. Prøver å finne den nye normalen som familie, par og enkeltpersoner. Vi har alle tre en lang vei å gå. Men det går rette veien. Det er som sagt lenge siden jeg har følt glede, men i sommer har jeg klart det. Jeg har følt masse glede. Det er på ingen måte lett. Men det kryper fram fra mørket. Å det gjør godt.

Jeg hadde en periode i starten av ferien hvor jeg var helt flat. Glede, sorg, savn, kjærlighet... Alt var borte. Uansett hvor hardt jeg prøvde, så kom det ikke ett fnugg av noe som helst.

Jeg tror kroppen slo av litt. Den orket ikke mer. Den måtte ha en pause fra alt. Jeg fortalte det til ei venninne når det hadde gått litt tid. Jeg følte kanskje at jeg hadde blitt kald og likegyldig. Men etter at jeg lettet på det, så kom alt tilbake i full kraft. En hel natt og dag med snørr og tårer. Dårlig samvittighet og skam over å ikke ha følt noe ovenfor noen ting fikk jeg også.

Men jeg vet jo at jeg trengte en pause. Og etter denne pausen har jeg klart å føle mer enn jeg har gjort på lenge. GLEDE som har gitt meg mer energi. Savn, sorg og lengsel som gir meg en kraft jeg ikke kan forklare.

Livet er hardt og tungt. Men det er verdt å prøve og leve det <3

Jeg er så takknemlig for alle i livet mitt som er der for meg og mine uansett! Jeg er så glad i dere. Takk for alt dere gir meg av kjærlighet, tålmodighet, varme og godhet.

Ut å møte folk.

Da var det ny uke og nye muligheter igjen. Skoleferien har begynt for Mina Sofie, og i dag har hun tatt seg fri fra SFO også.

Vi tar livet med ro og skal prøve å kose oss litt sammen.

Jeg gjorde noe sprøtt i helga (sprøtt for meg å være).

Jeg skulle besøk et par venninner, og det endte med en spontan tur på byen. Jeg har ikke vært ute på over to år, og har jo ikke akkurat beveget meg mye på utsiden siden Mariell døde.

Jeg må jo si at det var ikke bare lett å dra det så langt som å dra på pakkhuset for å danse. Men danse gjorde jeg! Det var GØY! Jeg trengte nok dette. Kjenne litt på det å legge sorg og bekymringer til siden litt. For det om nerver og angst, som har kommet etter nyttårsaften prøvde å ta over, så klarte jeg på en måte å holde det litt i sjakk etterhvert. Det kan jo ha litt med alkohol å gjøre også selvfølgelig. Men det var godt. Godt å tenke på noe helt annet, gjøre noe helt annet. Møte gamle venner og kjente, prate, danse og ikke minst le! Jeg lo godt og hadde det gøy! Helt fram til jeg følte meg tom igjen, og tårer og føleleser holdt på og sprenge seg ut. Da var det bare å dra hjem.

Søndag gikk i å suse i sine egene tanker. Ikke minst være sliten. Man blir jo redusert etter en tur ut, men det var mye følelser som måtte ut i går. Tårene randt og samvittigheten var dårlig ovenfor Mariell. Jeg VET at jeg ikke skal ha dårlig samvittighet for å ha det gøy. Det gikk over i savn og smerte igjen. Det blir jo ikke borte for det om jeg har det gøy i noen timer. Bare lagt til siden. Å det trenger vi jo. Legge sorg, smerte og savn litt til siden. Hun er alltid i mine tanker, å alt er jo ikke vondt å tenke på. Jeg har jo bare gode minner av Mariell helt fram til den dagen alt gikk i stykker.

Det er de minnene jeg må holde meg til, de gode. Kjærligheten jeg har til henne. Ikke bare savn og smerte. Med dette så merker jeg at jeg har kommet lenger i prosessen. Selv om dagene er tunge og vanskelige, så klarer jeg å ha noen gode timer også.

Jeg kan klare å ta på meg denne masken med smil og latter. Den gir meg en pause. Den tar ikke bort noe, men pause er godt det å.

Så når denne masken er på, og jeg møter fantastiske mennesker som gir meg en grunn til å le og smile. Det gir meg energi. Det gir meg ett snev av håp om at jeg kommer meg gjennom alle de tunge dagene. For denne masken kan jeg ta på igjen, helt til jeg ikke trenger den, og jeg kan være meg selv i en NY normal.

Takk til alle dere som gjorde det godt for meg å bevege meg ut <3

Gravstein??

Da var den her..

Gravsteinen er "endelig" på plass.

Dette er noe som virkelig gir blannede følelser??. Jeg ser at det på en måte er godt med ett merke der. Men det er også heeeelt feil! 1 1/2 år. Du ble ikke mer lille skjønne. Vi vet ikke hva som skjedde med deg, eller hvorfor. Det er et spørsmål vi vil stille oss selv i lang, lang tid vennen min. Savnet og smerten vil alltid være der. Sorgen vil alltid være der. Og i mitt hjerte vil du for alltid bli??!

Det er noen ganger jeg kunne ønske at alle kunne kjenne og føle akkurat det samme som meg. At det var lettere for andre å forstå. Men samtidig unner jeg INGEN å ha så vondt hele tiden. Jeg unner ingen denne smerten og sorgen. Heller ikke tanker og følelser som medfølger det å miste sitt barn.

Jeg fungerer fortsatt ikke. Noen dager er det litt mer å ta av. Det blir fort brukt opp når ting her hjemme må gjøres. Men jeg sitter igjen med en følelse av mestring når jeg har klart å gjøre de enkle tingene. Det vi alle ser på som ett ork, eller hverdagslig "må" gjøremål. Som å ta oppvask. Sette på klesvask, for så å henge den opp. Støvsuge og vaske gulv. Skifte på senger. Dra på bitikken. Besøke venner og familie. Dette er ting jeg bruker flere dager på å gjøre, eller manne meg opp til å gjøre. Ting vi ta for gitt. Så når jeg har gjort en, eller fler av disse tingene, da føler jev meg stolt. Jeg har mestret det!

Så i dag gikke Kenneth og jeg ned på grava. Jeg fikk en tlf tidligere i dag om at den var kommet og satt opp. Så vi måtte jo bort å se.

Vakker stein til vakker tulle. Sommerfuglene er fra oss til Mariell. En fra hver. De har fått en betydning for oss. Sommerfugler og Mariell hører sammen. Yndige, sarte, nydelige og fargerike små herligheter! Akkurat som tulla vår. Bare hun var enda mer fantastisk!

Drømmer

Jeg har fått en del spørsmål om hvorfor det ikke har kommet noe her på en stund.

Jeg skal svare på det.. Jeg har ikke hatt ork rett og slett. Det har vært mye i det siste, og jeg har vært helt tom.

Først var det bursdag til Mariell.

Dette var en veldig tøff og vanskelig dag. Men den ble gjort veldig fin av familie og venner. Masse besøk fra vi stod opp til vi gikk å la oss.

Etter dette er vi slitene. Det å gå sånn og grue seg tar på, for så at det skjer så mye som det gjorde denne dagen.

Så nærmer vi oss 17. Mai. Dette er også en tøff dag. Vi gruer oss til å gå igjennom denne dagen også.

Det å se Mina Sofie sitt skikkelig stolte glis når hun gikk i tog, det gjorde godt! Hun var så rak i ryggen, og smilte fra øre til øre i sitt flrste skoletog. Det gjorde også godt å ha en del av min famile til stede under barnetoget og rett etterpå. Så dro vi til ett vennepar som har barn på samme alder som oss. Så jentene (og vi) kosa seg.

Etter dette var vi slitene i noen dager.

Var også litt ting som skjedde uken etter dette. Det har vært noe som hat gitt meg en form for energi. Frustrasjon, irritasjon, og sinne. Dette er ting som gir energi. Så når det hadde kommet ut, så var det som å stikke hull i ballongen. All lufta gikk ut. Jeg hadde ikke noe kraft på nesten halvannen uke.

Med da psykolog timer, møte i tønsberg, besøk av prest, planlegging av gravstein, 5 måneders dagen og prøve å gå litt tur, så har jeg ikke hatt ork til å sette meg ned for og skrive noe som helst.

Oppå alt dette har jeg hatt utrolig dårlig søvn. Når jeg først sover så drømmer jeg vonde drømmer som får meg til å våkne flere ganger.

Det siste var til morgenen i dag. Jeg bråvknet.. Jeg bare gråt.. Klarte ikke slutte. Har så og si bare rent tårer her i dag. Kinnene mine er salte, øynene hovene og hodet banker.

Jeg drømte at begravelsen og alt dette var over. Men Mariell var hjemme hos oss for det.

Mina Sofie skulle få besøk, så det kom en del foreldre med barna sine på besøk. Det var folk både ute og inne. Hyl og latter. Jeg så Mariell ligge veldig vakker, og fredelig i en stor stol. Så var det noen av barna som veldig gjerne ville se henne. Jeg tok henne opp i armene mine. Holdt henne godt inntil meg, vugget frem og til bake, mens barna stod å så på henne. Når de løp til bake i leken, tok jeg Mariell hardere inntil meg. Da kjente jeg noe. Hun pustet! Jeg løp rundt som en gal å ba noen ringe ambulanse for hun pustet. De lo nesten av meg. "Hun har jo vært død i noen måneder nå Iselin.. "Sa de til meg.. Jeg hylte til dem. RING AMBULANSE! Da kom det som frostrøyk ut av munnen hennes, så lukker hun opp øynene for så å si "puste"... "Puste mamma".. Da så jeg en hau med skrekkslagene ansikter som dro fram tlf sine for å ringe ambulanse. Så bråvåkner jeg.

Det gjorde så vondt å våkne å se at dette ikke var tilfelle! Jeg vet jo at hun ikke kommer tilbake. Men følelsene mine har ikke forstått dette enda.. Det var som å miste henne igjen. Det føltes så virkelig. Panikken, adrenalinet, lykken, skrekken... Ja alt på en gang i denne drømmen føltes virkelig. Så da våkne veldig brått med en blanding av alle disse følelsene, for så å forstå at dette ikke er tilfelle... Det er som å miste igjen. Hele dagen har vært en film av bilder og lyder av nyttårsaften.. En fæl, fæl dag.

Jeg vil med dette si at jeg ikke vet. Jeg vet ikke når jeg orker å skrive. Hvor ofte eller om dette er noe jeg kommer til å fortsette med. Jeg gjør det når så mange spør. Å jeg gjør det når jeg har behov.

Jeg liker å skrive. Jeg får ut mye på denne måten. Men jeg merker at jeg ikke har hatt ork.

Veldig glad for at dere tenker på meg. På oss.. Men må si at jeg merker dette vil ta tid. Jeg sliter med å bevege meg fremover, men jeg gjør det. Sakte men sikkert (tror jeg da)....

07.05.2015

Nå er den her..... 

Dagen jeg har gruet meg veldig til. Dagen du blir 2 år!

 

Tenk at jeg har ei tulle på 2 år i dag som ikke er her mer.... Den smerten og det savnet er det ingen som burde få oppleve!

Dette er helt feil! I dag skulle du blitt feiret! Du skulle fått pakke på sengen før vi gjør oss klare for barnehage, hvor feiringen skulle fortsatt. Så med selskap av familien på ettermiddagen. 
























































Det å sitte her alene og klokken bikker 00:00. Det er forferdelig! Tankene løper løpsk. Følelsene er kaos av smerte ,savn, sinne, glede, kjærlighet og mer uendelig kjærlighet. 

 

Tankene om hvordan du er/var jenta mi. Hvor gøy vi har det med deg. Latteren din, smilet ditt, det fule gliset... 

Vi skal feire deg i dag gullungen. Vi skal feire at du ble født denne dagen 7. Mai 2013. Vi skal feire det korte livet du levde som ga oss uendelig masse kjærlighet. Vi skal feire at du er den du er. Vi skal feire at Mina Sofie ble storesøster. Vi skal feire at vi fikk tulle nr 2. Vi skal feire DEG!!!! Venner og familie vil komme. Vi skal besøke graven din. Vi skal flagge for deg! Vi skal snakke om deg og mimre om alle de gode stundene vi fikk sammen. Om gleden du ga oss den tiden du var her. Vi skal minnes deg og kjærligheten vi har for deg, og kjærligheten du gav oss.

Dette er det som er riktig for oss.

 

 

Dette er forferdelig vanskelig. Det gjør så ubeskrivelig vondt! Det river inni meg.. 

Det er 128 dager siden jeg så deg sist. 18 uker siden du døde og 17 uker siden begravelsen. Dette er de verste sekundene, timene, dagene, ukene og månedene i mitt liv....Jeg lurer på om det noen gang vil bli bedre....

 

 



 










Savnet etter deg.. Det er utholdelig... Hvordan skal jeg klare dette??? HVORDAN!!

 

Hvordan skal jeg komme meg igjennom denne forferdelige triste dagen?? Du skulle jo vært her! 

 

Mina Sofie savner lillesøsteren sin så! Vi satte oss ned å pratet om deg og bursdagen din. Hun er så sint for at du ikke er her så hun kan gi deg pakke for så å se hvor glad du blir når du har pakket den opp. Hun visste ikke helt hva hun skulle gi deg, men det skulle være verdens beste gave sa hun <3

Hun er så glad i deg. Å hun savner deg så uendelig masse. Hun prater om deg hver dag. Det gjør vi alle sammen.<3 

 










 

Må dagen din være den beste dagen Mariell<3 Må kjærlighet og varme bre seg over deg der du er. Må du være alt du kan være av lys, varme og ren kjærlighet!! 

 

For alltid i mitt hjerte lille venn<3 Elsker deg!

 

30.04.2015

Hei dere!

 

Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe her.... Det er det mange grunner til, men jeg er ikke ferdig med ytre mine følelser og tanker.

 

 

Det har vært noen tøffe uker. Det har skjedd så mye. Dugnad to helger, 'møter', sykdom og diverse.

 

Det har blitt så utrolig fint på Mina Sofie's og Mariell's rom. Gjesterommet ble visst også tatt og gjort ferdig, og ute er det gjort masse!!!

 

Må si vi er utrolig heldige oppi alt. Så mange som vil være med og hjelpe oss. Bidra med det de kan. Om det har vært gaver, mat, drikke, gavekort, snekring, pussing av møbler, maling, tapetsering, planting, nedskjæring av tre, kaste søppel, rydde, vaske.... Ja det meste en kan tenke seg. Det har vært utrolig. Og en STOR hjelp for oss.. Vi har kunnet senke skuldrene litt. Mange ting å tenke mindre på. Å vi hadde ikke greid dette uten hjelp. TAKK!! <3 Dere vet hvem dere er;)

 

 

Rommet til Mariell<3







 

 

 

Rommet til Mina Sofie <3












 

 

 

En av grunnene til at det har vært stille er at jeg har hatt det litt ekstra vondt. Det har vært vanskelig å sette seg ned å skrive, for jeg har ikke klart å konsentrere meg i det hele tatt. Det nærmer seg også bursdagen til Mariell med stormskritt. Dette er forferdelig tung.. Hennes 2 års dag uten henne... Vi velger å feire henne denne dagen. Vi vil minnes henne. Vi velger å ha åpent hus for de som ønsker å minnes Mariell. For de som vil dele kjærligheten og sorgen med oss. I dag er det også 4 måneder siden hun døde. Det er ingen tid. Det føles fortsatt som 2 sekunder siden. Alt er fortsatt vondt og vanskelig. Jeg har lyst til å gi opp. Til å bare synke sammen og aldri reise meg igjen. Denne følelsen vil ikke slippe taket. Frykten og redselen for alt vil ikke slippe taket. Blir heller værre. Nå skal jeg få hjelp. Jeg skal begynne hos psykiater 6 mai. Jeg håper dette kan hjelpe meg.. om ikke annet bare litt bedre enn hva det er...  

Så noen ganger blir det stille fra meg. Fordi det er for vanskelig rett og slett...

 

 

Det har også kommet noen vonde ord som har satt seg dypt. Jeg tåler ikke like mye som før. Jeg lar ting gå inn på meg mer enn noen gang. Jeg er sårbar og skjør. Jeg har fått høre at "folk" prater.. Stavern og Larvik er lite. Å det at jeg har valgt og gjøre alt  så offentlig, gjør at "folk prater" i negativ forstand. At vi kanskje utnytter situasjonen vi er i blant annet.... Noe så forferdelig å si. Å hvem er disse som "prater". Hva får de ut av det?? Det smerter meg å høre... Å det traff ekstra når det kom fra de det gjorde (de som fortalte at folk prater).

 

Jeg sliter. Jeg sliter med å komme meg ut. Om det er for å dra på butikken, i bursdag, på middag, ut å gå... Hva det enn er så må jeg virkelig kjempe for å klare det. Noen ganger går det, men som oftest blir jeg hjemme. De gangene det går, så har jeg brukt opp energien for en god stund. Det kan gå dager før jeg har litt å gå på igjen. For meg er det lettest og være hjemme. Få besøk her. Det er min trygge sone.

Det at noen forteller oss at "folk prater" gjør ikke saken lettere. Jeg prøver ikke tenke på det. Virkelig.. Prøver å tenke at de som velger å snakke slik om oss ikke kjenner oss..

 

Jeg/vi har ikke bedt om alt vi fikk.. Ja jeg bad om hjelp til to rom. Ja det ble lagt ut offentlig. Ja det kom mange. Ja vi fikk masse. Jeg vil si vi er heldige! At det er super positivt alt det som skjedde disse to helgene. At venner og samfunnet ønsker å bidra på sin måte. Dette initiativet med dugnad tok vi for, det var så mange som kom med forslaget. For da kunne det bli lettere for folk å hjelpe. Det var så mange som ønsket det.. Alt vi fikk av andre ting var ikke noe vi bad om, men er veldig takknemmelige for å få. Hadde gjort det samme om det var noen andre. Noe så positivt som alt det som skjedde disse to dugnadshelgene...

 

 

Men i stedet blir dette gjort til noe negativt.  Vi får høre at vi tenker for mye på det matrealistiske. For vi har nesten bare pratet om disse rommene..

For oss har dette betyd og betyr fortsatt mye. Mina Sofie ønsket ikke lenger være på det rommet hun delte med Mariell. Da ble det bare snørr og tårer. Det var for vondt for henne. Hun trengte derfor ett nytt rom.. Ett annet rom.Det som var tiltenkt henne i utgangspunktet.

For vår del så var det tøft å lukke opp døren inn til rommet de delte. Se belegget på gulvet, fargene på veggen, tingene som lå slengt. Vi klarte ikke dette uten å få sterke bilder, uten at magen vrengte seg, uten og bli svimmel og uvel. Så det måtte bort! Å bo i ett hus uten å kunne bruke alle rommene for du har sperrer, det er jo ikke akkurat helt ideelt. Å så var det det faktum at vi ønsket å gjøre om på det for å plassere alle Mariell's ting der. Kall det ett minne-rom om du vil. Når disse rommene ble ferdige (noe småtteri igjen) så ble Mina Sofie strålende fornøyd. Hun elsker det! Hun er der nesten hele tiden. Leker og koser seg. Det gjør godt i hjertet å se at hun slapper mere av nå.

 

Vi er masse på rommet til Mariell nå. Vi kan slappe av der. Vi kan gå inn dit for å mimre, gråte, le, eller bare tenke og slappe av. Dette har gitt oss en ro. Til dette ble satt spørsmålstegn ved, og gjort til noe negativt.

 

Har vi gjort noe galt. Eller er det galt at det har betydd så mye for oss alle 3?? 

 

Å det at jeg velger å være på sosiale medier, og skrive blogg, og være åpen og ærlig... Ja det er det jeg velger. Jeg blander ikke inn andre enn oss. Jeg skriver en personlig blogg for å lette på trykket. Få folk til å forstå hvordan man har det etter å ha mistet det kjæreste man har. Jeg ønsker ikke tråkke noen på tærne, såre eller skuffe noen ved å gjøre det! Men jeg ønsker å opplyse om hvordan jeg/vi har det. Hvor annerledes og tøff hverdagen blir og er. Jeg ønsker å være åpen, og dele. Man må ikke lese om det blir for personlig. Men jeg er glad for at dere som vil vite gjør det. Det er en hjelp for meg i alle fall. Det er godt for meg å få det ut på denne måten. Det vil alltid være meninger om ting som blir sagt og gjort. Sånn er det bare.. Å det må også jeg finne meg i og respektere. Jeg beklager om jeg har fornærmet noen. Det er ikke det jeg vil oppnå med å skrive hvordan jeg/vi har det. 

 

 

Takk <3!!

Helgen er godt overstått, og vi har vært ordentlig utslått.  Her har det vært utrolig masse gode mennesker fra morgen til kveld. De har gjort så masse for oss, for å hjelpe til. Rommene begynner å ta skikkelig form. Å det er ikke bare der de har hjulpet til. Gjesterommet er snart ferdig malt. En kommode som Mina Sofie skal ha på sitt rom er pusset og malt. Ett kjempe eiketre er tatt ned. Det er laget nytt blomsterbedd, plantet i blomsterkasser og potter, og laget en liten flekk med jordbær. Det har vært snekring og maling. Og det har blitt kjørt flere lass på søppeldynga. 

 

Det har kommet lapskaus i massevis fra slakter Abrahamsen. Det har kommet brus og kaffe fra Rimi Stavern. Folk har baka kaker og snurringser. Mina Sofie fikk ny sykkel og sykkelhjel fra Birk Sport i Larvik. Og hun fikke nytt skateboard av Larvik Skateboard klubb.Og hun fikk en pose med sminke fra Vita Larvik (gøy for små jenter;) ) Vi har fått gavekort på 3000,- av Arnes Fargehandel og 20 % på alt vi kjøper etter det. Vi har fått gavekort på 2000,- fra Carlsen Fritzøe Stavern. Gavekort på 3000,- fra Elkjøp Larvik.

Vi har også fått gavekort på Quality Hotel Sarpsborg, og Farris Bad. Vi har fått blomster fra Østby gartneri, og jordbærplanter fra E.A. Kaupang. 

Kenneth har fått gave fra Mikrobryggeriet i Larvik og en kasse med øl fra Gulating. Å det fortsetter bare å strømme på med overraskelser og hjelpende hender.

 

Dette er overveldende! En helg til med dugnad og snille, fantastiske mennesker som ønsker og hjelpe oss på veien. Dere aner virkelig ikke hva dette betyr for oss. I en ellers så tung og forferdelig vanskelig hverdag, så stiller dere opp med blide fjes, godhet og varme. Noe som berører oss veldig, og gjør den dagen litt lettere og takle. 

At dere gir så mye av dere selv til oss er så fantastisk. Vi setter så uendelig stor pris på det. Dere hjelper oss mer enn ord kan beskrive!








Overveldende! Det er ett godt ord for alt. Vet ikke hva vi skal si som kan være takk nok! 





 

Etter helgen har jeg bare følt meg tom. Tom for krefter. Tom for følelser for annet enn sorg. Dette spiser meg opp. Jeg vil være den beste mamman jeg kan være for Mina Sofie. Men kroppen og hodet henger ikke med. 

 

Jeg måtte droppe et storforeldremøte i går. Prøvde å manne meg opp igjennom dagen. Men når det nærmet seg, så maktet jeg bare ikke. Tanken gjorde meg kvalm og skjelvende. Å jeg er FAU medlem, og skal følge opp slikt, og dra på slike møter.... Men jeg klarte ikke...

Tiden jeg hadde brukte jeg på Mina Sofie. Vi gjorde lekser, gikk tur med Luna ( hunden vår ), laget kveldsmat, og satt i sofaen sammen å så på tv i 1 1/2 time før det var natta. På denne tiden pratet vi og lo vi sammen. Hun satt i armkroken min og kosa seg. Dette fikk jeg nyte <3. Min eldste datter som også sliter med sorgen og savnet. Vi pratet og mimret om Mariell. Det å prate om henne er godt og vondt på samme tid. Vi lo og gråt om hverandre.  Som jeg elsker den skjønne 6 åringen vår. 

 

Uten henne hadde jeg ikke vært her. Jeg prøver å konsentrere meg om at det er henne det dreier seg om nå. Det er så vanskelig å ikke tenke på at jeg vil være der Mariell er.

Jeg prøver å skyve tankene over på Mina Sofie. Alt godt jeg kan gjøre for den nydelige jenta. Men de kommer snikende tilbake. Hver kveld, når jeg er alene, prater jeg med Mariell. Jeg ber henne komme å hente meg. Ta meg med til seg og der hun er. 

Det skjer ikke. Jeg vet det kommer når det skal. Og jeg vet jeg har ei tulle til som trenger mamman sin. Men før du har vært i mine sko.. Så ikke døm... Tankene og følelsene kan jeg ikke styre. Sorgen og savnet tærer. Spiser meg opp levende... Føler dagene blir tyngre og tyngre og takle. Skulle bare så gjerne ønske jeg kunne skru tiden tilbake. Se om jeg kunne reddet henne. Stått opp tidligere. Eller på natten.. 

Når Mina Sofie er her, så føler jeg at jeg skal komme meg igjennom denne dagen også. Hun gir meg styrke. Kenneth gir meg styrke.

Dere som kommer å hjelper oss med alt gir meg styrke. 

 

Jeg kommer meg igjennom.. Jeg må det.. 

 

Mamma elsker deg Mariell <3 





 

 

 

 

Fantastiske mennesker <3





I morgen er det 100 dager dager siden jeg så deg sist Mariell. Hjertet mitt blør mer og mer føler jeg. Smerten og savnet blir sterkere og sterkere. 

 

Dette bildet er tatt på sykehuset nyttårsaften 2014. Det er svigermor som holder rundt meg. Vi står ved sengen der du ligger så fredlig. 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg igjennom dette??   Smerte og savn som tærer.. Svulmer fra innsiden.. Jeg har så lyst til å gi opp. Akkurat som kroppen ikke makter mer. Den slutter å fungere litt etter litt.. Alt av lyst svinner. 

 

Når jeg er på graven din så er det trist. Jeg føler meg  fortapt uten deg i livet mitt.. Vi skal bestille gravstein til deg nå. Det blir ett vakkert hjertet som to hender holder. Det skal være 3 sommerfugler på siden av den. En fra hver av oss <3. 





























Dette er noen bilder av graven fra begravelsen, og frem til i dag. Her ligger skallet ditt i en liten hvit kiste. Alt ved dette er så skrekkelig feil!!! Det er så vondt. 

 

 

Oppi all denne fortvilelsen så har jeg sett noe utrolig. 

 

Det er så mye godhet i mennesker! Alt som har vært har blitt bagateller. Familie som ikke har snakket sammen på 18 år har kommet sammen og blitt venner. De har gitt hverandre klemmer og hjulpet hvarandre og oss i gjennom begravelse osv. 

Vi er sterkere sammen! <3 <3 <3

 

Vi har også sliti med rommene til de skjønne jentene våres. Rommene vi så sårt ønsker å ha ferdig til bursdagen til Mariell 7/5-15. Da blir hun 2 år.

Jeg tok motet til meg og laget en åpen innvitasjon eller ett arrangement på facebook  kalt Dugnad <3. Dette satt langt inne! Men vi så at dette ikke gikk. Vi klarer det ikke uten hjelp! Det er ikke bare rommene. Det er så mye. Å når ikke energien strekker til i det heletatt. Hva gjør man da?? Jo da får man ta seg i nakkeskinnet og be pent om hjelp!

 

Lite visste jeg at så utrolig mange gode mennesker ønsker å bidra og hjelpe til! Det er ca 40 stk. som har sagt at de kommer en av de to helgene jeg har satt opp. Det er førstkommende og neste helg som er utgangspunktet. De stiller opp med hengere for å få kjørt søppla. De stiller for å snekre, rydde, male, ordne med det elektriske osv.. Noen vil gjerne lage mat til alle. Mens noen andre veldig gjerne vil bake noe. Det er bare helt fantastisk!!!

 

Å så har Arnes Fargehandel i Larvik gitt oss ett gavekort på hele 3000,- og 20% på alt vi kjøper etter det. Blir helt målløs av så mye godhet. Så ville Slakter Abrahamsen i Larvik stille med lapskaus til ale førstkommende helg. Vi får da ca 10 kg av det på lørdag. At det er så mye godhet og omsorg og nestekjærlighet.... Det er bare helt utrolig fantastisk!! Vi er så heldige oppi all elendigheten at jeg mangler ord! <3<3<3

 

Jeg kan virkelig ikke få takket dere nok! Alle som en! Folk jeg ikke har hatt kontakt med på over 10 år ønsker å komme for hjelpe! Folk jeg ikke har møtt ønsker å hjelpe. Jeg er helt satt ut av alt! Jeg vil at hele landet skal få høre hvor fantastiske mennesker dere er! Tårene renner og renner, og jeg klarere ikke få sagt det nok, hvor mye dette betyr for oss. Vi kunne ikke klart det uten dere!  

Tusen millioner takk til dere alle som vil hjelpe! vi er uendelig takknemmlige<3<3<3<3!!!!!

 

04.04.2015

Jeg vil dele en video av Mariell med dere. Jeg har fått denne av fotografen vår Line (StudioL) til minnestunden etter begravelsen. Jeg vil minne dere på å ta vare på alle dere er glade i. Være blide mot fremmede. Ikke dømme noen dere ikke vet noen ting om. Vi har alle opplevd noe i livet. Og alt er ikke positivt. Vi har alle vårt som vi skal bære med oss resten av livet, på godt og vondt. Noen opplever kanskje mer medgang eller motgang enn andre. Så ikke døm. Du vet ikke hva den personen har opplevd. Så ta vare på hverandre. Livet er så kort! Se denne videoen av vår vakre tulle som døde brått og uventet, så altfor altfor tidlig. Hun ble bare 1 1/2 år. Men på den korte tiden rakk hun å gi oss så utrolig mye glede. Vi var de heldigste i verden, med våre to nydelige jenter, og alt annet på stell. Drømme huset, biler, hund, jobber. Så snudde alt så brått. Alle kan ikke være heldige. Jeg vet jeg klager mye nå. Men føler jeg har lov. selv om andre der ute har det mye værre enn oss. Alt jeg har av ekstra tanker går til alle der ute som har det tungt og vondt. Som har oppled en smerte som er umennskelig å bære. Jeg føler med dere! 

video:mariellhd 1080p

 

Livet er kort. Plutselig snur det. Ting kan endres på sekunder. Jeg vet det er mange der ute med en sorg. En altoppslukende sorg. Det er det tyngste for et menneske å bære. Sorg! Hør hvor fælt ordet er. Hvor trist og tungt det er. Når man sørger er man ikke seg selv. Man endres. Man føler seg syk og svak. Det er jo selvfølgelig mange forskjellige måter å sørge på. Å jeg tror ikke noen er feil. Det er situasjonen som er feil. 
Når livet endres brått og alt blir snudd på hodet. 
Vi glemmer å spise kanskje? 
Jeg gjør det. Kan gå en hel dag uten å spise, og når jeg skal legge meg så kommer jeg på det. 
Noen sover ikke. 
Jeg har ikke sovet på tre måneder føler jeg. Det er ikke mange timene på øyet jeg har klart. 
Alle hverdagslige ting er ubetydelige. 
Det kan du se her hjemme. Er ikke stort jeg orker eller gidder å bry meg om å gjøre.
Alt er vondt.
Du føler deg uvel og syk, smerter i kroppen du aldri har kjent før.
Den stikkende, vonde klumpen i brystet som gjør det vanskelig å puste. Som ikke forsvinner uansett hvor hardt du prøver..
Så er det denne høytiden da. En første gang for alt uten Mariell. Alle jeg kjenner som koser seg sammen med familiene sine. Nyter mat og hverandre. Mens jeg ikke klarer å finne noe glede i det i det hele tatt. Jeg får bilder og videoer av påskefrokoster, lunsjer og middager. Jeg har bare ikke plass til andres lykke.. Er jeg blitt ett dårlig menneske?? Jeg har alltid klart å glede meg på andres veiende, men det går ikke lenger.
Jeg  blir bare enda mer sår, og enda mer trist. Å så kommer sinnet. Jeg blir sint fordi jeg ikke har det sånn selv. Sånn jeg også pleide å ha det. Så skal de prakke sin glede over på meg.. Nei, jeg vet de mener det godt.
Men jeg har ikke plass. Jeg klarer ikke smile over det og glede meg. Jeg liker ikke og være sånn. Har vel ALDRI vært sånn heller. Men jeg klarer ikke snu på det. Ikke enda. Jeg ønsker alle alt godt. Det gjør jeg virkelig.
Men Jeg klarer ikke å gi av meg selv av glede og sprudlehet. Klarer ikke se på bildene og filmene og sende tilbake ett lykkelig glis, eller kose dere masse.
Unskyld! Jeg vil dere bare godt... Men jeg klarer ikke vise det enda. Kanskje egoistisk.. Men slik har det blitt..
Påske for meg dette året, sammen med alle andre høytider og smågleder er bare tomt og trist. Savnet spiser meg opp.. Jeg tenker stadig på at jeg skulle ønske hun kunne hentet meg. Tatt meg dit hun er. Hun er så liten, og trenger mamman sin. Jeg vil bare være nær henne og holde henne. Aldri slippe henne igjen. 
Men så har jeg Mina Sofie som også trenger mamman sin. Jeg er delt. Jeg kommer ikke til å gjøre noe dumt. Men tanken på at hun kommer å tar meg med er der. Savnet spiser meg opp levende, og jeg lurer på om man virkelig kan dø av hjertesorg?? Det føles sånn ut. At jeg visner henn. Kjærligheten vi har til barna våre er alt.
Så husk.... Vær gode mot hverandre, og aldri legg dere sinte. For hva du våkner opp til... Det vet man aldri.. 
Sender dere alle det lille jeg har å gi av tanker og kjærlighet.  Klemmer fra meg til dere.

Påske! En glede for mange, mareritt for andre.

Da går vi mot påske da.
Påskeferien har begynt på skolen. 
Mina Sofie er hjemme å koser seg. I dag skal dro hun en tur på bowling med Kenneth og ett par til. I går kom hun hjem fra bestemor (farmor) etter å ha sovet der fra søndagen av. Det syntes hun er veldig stas.
Vi holder på her hjemme. Jeg har fått litt hjelp av venner til å tømme kjelleren, så jeg kunne flytte noen ting ned. Dermed ble det litt mer plass oppe. Og Kenneth jobber masse på rommene. Går sakte fremover:). Skal vel inn å kjøpe plater senere i dag. Tar sakte litt form. Håper virkelig vi rekker å få de ferdige til 7. Mai.
På lørdag gikk vi en tur ned til Stavern for å se på påskepynten barnehagene, og skolene har hengt opp. Solen skinte og det var deilig ute. Men jeg slet. Barnehagen til Mariell har også pyntet tre der nede. Men tingene hennes mangler. Hun fikk ikke vært med der i år. Vi møtte en del andre gode venner i leieren for å gå og se på pynten og utstillingene. De har barn på samme alder som Mina Sofie. Så de storkoste seg sammen. Godt for henne. 
Å skulle kose seg der nede ble et problem for meg, så på et punkt knakk jeg litt sammen og tårene trillet. Godt med venner som da gjør alt for å trøste og muntre opp. Vi fant ikke treet fra barnehagen, så må gå ned igjen en annen dag. Må jo få sett det. Det er jo fint der. Det bare føles så feil.. 
I dag er det 3 måneder siden du døde, imorgen er det 13 uker, og det 91 dager siden jeg så deg sist. Siden jeg fikk kysset og klemt på deg..Badet deg og lagt deg. Jeg ELSKER DEG solstråla mi<3                


 

Savnet etter Mariell er så stort! Det er så vondt å kjenne på. Jeg vil så gjerne holde henne, prate med henne, leke med henne, le med henne, synge og lese for henne, kle på henne, vekke henne, legge henne, bade henne og pusse tenner. Alle de små og store tingene er et savn. Bare det å bytte bleie og hun slår ut med armene og sier pæli.. Eller når hun ser sitt snitt til å gjøsle badekaret litt, så jeg må dra henne opp å få plukket opp ertene, mens hun står på siden å ler seg halvt ihjel. Eller det å spise sammen, hvor hun sitter på enden og griser og koser seg, mens hun synger: Mamma har glisa lalala lala. 
Jeg klarer ikke sitte ved spisestua å spise. Det føles helt feil. Det mangler jo ei. Ei litta blidfis, som elsker å tulle og grise med maten, men som også var utrolig flink til å spise. 
Jeg satt alene i går kveld å så på bilder. Tårene begynner å trille med det samme, og jeg får nesten ikke puste. Er som den blir slått ut av meg, og jeg får ikke trekt pusten ordentlig inn igjen. Det vakre lille vesenet som ikke er her mer. Savnet er utholdelig. Er som en viktig del av meg mangler. Som om hjertet skal slutte å slå når som helst. Jeg føler meg syk konstant. Alt værker og er ømt. 
Jeg merker at jeg begynner å bli sint. Jeg er sint og grinte hver dag nå.. Går å irriterer meg på ting som egentlig ikke er noe å irritere seg på.. Men jeg karer ikke styre det, selv om jeg vet det er teit. 
Kenneth og jeg komuniserer svært dårlig for tiden også. Akkurat som vi unngr å prate med hverandre. Jeg vet liksom ikke hva jeg skal si. For så fort jeg tenker tanken på å prate om hvordan jeg føler det, så blir jeg uvell. Tenker da at han har det bedre uten mine følelser å tenke på i tillegg til sine egene..
Jeg burde jo pratet med han, og han med meg, men jeg klarer ikke. Ordene kommer ikke ut... 
Hvordan skal man greie å overleve dette. Føler det er helvete på jord.. Hvor det aldri blir helt bra igjen. Hvor savnet alltid kommer til å være. Hvor jeg aldri vil bli den samme igjen.  Hvor Mariell aldri vil være igjen. Ingen ting vil bli som før. Skulle vi fått flere barn, så blir det aldri det samme å gå gravid, føde, fostre opp .. Alt vil bli med en sorg og smerte. Jeg ser min søster som har termin 6. mai, hvor det har blitt annerledes bare for henne. Hun skulle vært foruten dette. Hun skulle opplevd dette som rein glede! Ikke en form for skyldfølese som hun sa hun hadde nesten en hel måned etter at Mariell døde. Hun skulle kun ha gledet seg. Å ikke måtte tenke på allle de følelsene som vil komme hos de forskjellige i familien når hun har født den vakre prinsessa si. Jeg er lei meg for det Silje. Lei meg for at jeg ikke klarer å glede meg til å bli tante like mye som før.. Jeg vil så gjerne føle ren glede, men jeg karer ikke. Jeg blir trist, og får vondt. Samtidig som det gir et lite lys. Så det er vanskelig.. Veldig vanskelig. 
Hvordan blir det da hvis vi skulle fått fler. Ren skyldfølelse? Kommer jeg til å bli hysterisk? Kommer jeg til å gå på anka i 19 måneder? Hvordan blir dette livet videre? Kommer jeg til å klare det? Vil kroppen min bare gi opp?

En slitsom helg.

Det har ikke skjedd så veldig mye denne helgen. Men det er helg, og vi mangler ei...

 

Mina Sofie og jeg dro på Katy Perry konset på fredag, sammen med gode venner. Det var veldig koselig der og da vet jeg.. Jeg vet at det var det, for jeg klarte å le og jeg klarte å nyte Mina Sofie.

 

 

 





 

 

 

 

 

Men i går følte jeg det ikke. I går var all følelse av glede helt vekk. Sånn er det de få gangene jeg "koser" meg. Jeg vet at det var fint der og da, men følelsen forsvinner med en gang det er over, og alt føles tomt. Alt blir tomt.

Å så kommer pusteproblemer og smerter tilbake. All sorg  bare velter over igjen. Som ett knyttneveslag med full kraft, rett i magen. 

 

Jeg blir ikke kvitt følelsen. Den er der og værker. Jeg gråter og får ikke sove.. Så i går lå jeg på sofaen så og si hele dagen. Orket ikke stort. Var ute et lite erend for meg selv, så var det hjem å legge seg på sofaen. Helt tom for krefter.  Å jeg som hadde så mye og gjøre! Skulle vaske og rydde, og kanskje hjelpe Kenneth litt med rommene vi prøver å pusse opp. Klarte ingen ting etter jeg hadde vært ute. INGEN TING!

 

Skulle prøve å gjøre det litt hyggelig her, for Østlandsposten skulle komme hit i dag (søndag). Fikk en veldig hyggelig melding av ei som er journalist i øp. Hun sa hun hadde lest bloggen, og var sterkt berørt av historien våres. Hun lurte da på om vi kunne tenke oss å stille opp i øp med historien vår. Jeg ringte da Kenneth før jeg svarte. Jeg var litt skeptisk, men han sa ja uten å blunke. Så da ble det slik. Hun skulle hit i dag. Og hun kom. En kjempe koselig, varm og god jente/dame. Hun har også felles venner med Kenneth. Så hun hadde nok hørt litt derfra kanskje?? Men god og flink er hun. Var ikke så skummelt som jeg trodde det skulle være. Å jeg tror det kommer i avisa i morgen (mandag 23/3).

Men å rydde og vaske til dette møtet orket jeg ikke i går. Så til morgenen i dag kom to av mine beste venner, Silje og Tonje.. De hjalp meg med vasking og rydding fra kl 11 -13 ca (for meg er 11 tidlig, for jeg sover ikke på natta). Det var utrolig snilt gjort. Å jeg setter virkelig pris på det! Kunne ikke trengt det mer. 

 

Det er noe jeg har lært oppi alt det vonde... At det er utrolig mye godt i folk. Når vi virkelig trenger det, så stiller dere opp! TUSEN TAKK! Jeg er så takknemlig for alt dere har gjort og fortsatt gjør!

 

Vi trenger virkelig all den hjelpen. Men det er så hardt å be om det. Er bare sånn vi er! Klare selv.. Er bare sånn. Å at dere da tar initiativ selv og bare kommer å gjør det, ja det er stort! TAKK <3 <3 <3

Mina Sofie og mamma dag

Når jeg våknet i dag var det ikke noe forskjell. Vondt for å stå opp som vanlig. Jeg gruer meg til å kikke ut av vinduet for og se hva slags vær det er. Sol minner meg om nyttårsaften. Det var sol da alt dette skjedde.. Så det er litt lettere når solen ikke skinner for min del. Sånn har jeg aldri vært før. Jeg har alltid elsket solen. Men nå minner den meg om det vonde.. Minner meg om død og fortvilelse. 

 

Så da ble det litt lettere å stå opp i dag. Godt jeg har Kenneth som tar seg av Mina Sofie på morgenen. For jeg purker å sover på morningen. Kommer meg ikke opp.. Kanskje ikke så rart når jeg sovner mellom 3 og  på natta/morningen... Sliter med det.. Fikk noen piller som skulle hjelpe. Circadin. Det er jo bare melatonin. Det stoffet vi allerede har i kroppen som gjør oss trøtte. Dette skule hjelpe meg å bli mere trøtt, så jeg sovner fortere. Noen ganger hjelper de, andre ganger ikke. Er jo egentlig ikke sånn at jeg ikke er trøtt (for det er jeg), men jeg klarer bare ikke sovne. Skvetter av alle lyder, tenker masse, gråter masse, værker i kroppen, ligger aldri godt... Masse som spiller inn på det å ikke få sove... 

 

 

I dag er jeg alene. Kenneth har reist en tur på jobb, og så skulle han handle litt materialer til de to soveromma. Jeg skal da kjenne litt på det å være alene før jeg skal hente skjønne Mina Sofie på SFO. Hun og jeg skal har mor og datter dag. Dette var en julegave fra meg. Vi skal til Telenor Arena på Fornebu, å se Katy Perry konsert i dag. Vi skal sammen med ei supergod venninne av meg, Trude og hennes datter, og den skjønne søstra hennes. Jeg må jo ærlig innrømme at dette ikke er noe jeg gleder meg til.. Så masse mennesker og lyd (blitt veldig var for lyder). Men jeg MÅ ta meg sammen og nyte tulla mi, og gjøre dette for henne. Hun trenger det. Og sånn som hun gleder seg.

 

Jeg unner Mina Sofie kun det beste i denne verden.. Å det som har skjedd har gått veldig inn på henne også. Hun har sin sorg, smerte og savn. Hun laget til og med sin egen "gravplass" her og en liten "tale" til eller om Mariell.





 

Skjønne, gode tulla vår.. Hun er heldigvis veldig flink til å prate om dette, "leke" det ut, og vise sterke følelser rund det at Mariell er død. Går inn og ut av sorgen som barn flest gjør. Hun kan mimre, le og gråte. Kjenner på savnet etter lillesøster hver eneste dag.. Lille "store" jenta vår. Uten deg hadde jeg ikke overlevd!

 

Så nå skal jeg hente henne straks. Lille, spente ungen, som gleder seg til konsert. Ikke alle 6 åringer som kan si de har vært på store konserter ;)

 

Skal nok bli godt å få gjort noe for henne. 

 

Redd og sliten..

På mandag var vi hos legen. Er der ganske ofte for oppfølging. Jeg skal nå begynne hos psykiater på Furubakken. Behovet for det er nok større enn hva jeg tror. Fikk også ny sykemelding (100 %) fram til og med 10/04-15. Vet fortsatt ikke når jeg er klar for å begynne og jobbe.. Jeg savner jobben og de gode kollegene mine. Men jeg er ikke klar. Klar for å møte kunder med ett smil, små-prate, klippe, farge... Jeg klarer jo ikke konsentrere meg. Å det er ingen ting som fester seg når jeg prøver. Akkurat som jeg mister hukommelsen innimellom.

 

 

Den følelsen at du vet hva du holder i hånden, men så blir det borte... Hva er det jeg holder i hånden?? Hva er dette igjen? Å så kommer det som lyn fra klar himmel. Det er jo en fjernkontroll! Eller et håndkle, eller mobilen. Sånn kan jeg bli med det aller meste. Glemme hva det er, å hva det brukes til.  Det kommer tilbake. Noen ganger fort, og andre ganger kan det ta lang tid. 

 

 

Å så er jeg sliten... Sliten uten å gjøre noe. Helt tappa for energi.. Noen ganger føler jeg at jeg har litt ekstra, men det forsvinner så fort igjen. Hvordan skal jeg da klare å jobbe? Heldigvis har jeg verdens beste og mest forståelsesfulle sjef!! Å det roer min dårlige samvittighet bittelitte granne. Skal jo ikke ha dårlig samvittighet for ikke å være på jobb i en tid som det her, men det har jeg.. Å samfunnet står å tripper på trammen for og få meg ut i jobb kjapt. Det er jo bare sånn det er.. NAV er sånn. Jeg vet det så godt. Men jeg er ikke klar. Jeg gruer meg hver gang jeg skal ut av døren. Jeg er så redd blitt. Redd for alt uten å vite hvorfor..

 

 

Tørr nesten ikke å kjøre bil.. Jeg var først redd for reaksjonen min på møtende AMBULANSE og POLITI i utrykning. Det gikk ikke så bra når vi kjørte fra Tønsberg dagen etter at Mariell døde.. Ett slags panikkanfall. Jeg prøvde å ta noen små turer til butikken og til byen. Så den 3. eller 4. gangen, da sa det bang... Jeg KRÆSJA.... Ikke store smellen, men ble skader på begge bilene til ganske mange tusen... Å dette skjedde fordi jeg ikke var konsentrert.. Jeg var helt borte vekk. Fallt ien slags transe (om man kan kalle det det?). Helt til det sa bang..

 Jeg har kjørt etterpå, men liker det ikke.. Er så redd for å "dette ut igjen". Glemme hva jeg gjør osv.. Så hvordan skal jeg klare å jobbe. Jeg hadde nok greid det noen dager. De dagene hvor jeg har litt ekstra å gå på. Men hva gjør jeg da jeg bryter sammen helt sånn pluttselig? Kan jo ikke bare gå fra kunden! Hva om jeg skal blande farge, å så glemmer hva det er jeg har blanda? Eller tar mørk i lengdene og lys i bunn, med det skulle vært omvendt...Hva sieer Kunden da tro? 

 

Nei det går ikke.. Men jeg har vært der. På jobben altså. Jeg dro dit etter jeg hadde vært hos legen på mandag. Tonje, kolegaen min, laget ny hårfage på meg. gikk fra mørk til lys. Dette var hun så snill å gjorde for meg på sin fri-dag.. Takk igjen for det Tonje!

 

 

 

Hva gjør jeg?? Jo, jeg sitter her.. Dag ut og dag inn.. Kommer meg litt ut hver dag (så og si), og får som regel ork nok til å støvsuge en dag, rydde litt en annen dag, vaske klær en tredje dag. Prøver å gjøre værtfall en ting hver dag. Men vi har også 2 barnerom vi skal prøve å ha ferdige til 7.5. 15. Bursdagen til Mariell. Hun skulle blitt 2 år denne dagen.. Hun fikk aldri sitt eget rom.. Så jeg vil gi henne det i bursdagsgave. Det betyr så mye for meg å kunne gjøre det.. Gi henne det, og ha en plass jeg/vi kan trekke meg/oss tilbake og bare mimre. Se på alle tingene hennes. Kose med kosebamsen, se på klærne hun pleide å bruke. Lese en bok. Se på bilder. Eller bare være. Bare være der å føle og lukte henne..

 

Mina Sofie må også få nytt rom (det som var tiltenkt henne i utgangspunktet), da hun ikke vil være/ sove der de delte rom. "Jeg blir så trist og lei meg, for jeg bare savner Mariell så fælt når jeg er her".. 

 

Så vi begynte.. Vi rev ett rom, og hadde begynt på det andre i fjord.. Men nå står det stille, og har gjort det en stund... Vi har jo ikke ENERGI til noe som helst om dagen... Står bare å stirrer i løse luften.. Feller en tåre eller 1000, og går å setter oss. Orker ikke. Så gjør Kenneth litt en annen dag, så stopper det igjen. Hvordan skal vi rekke det før 7 mai?? Spørs om vi klarer det jenta mi. Vil så gjerne, men klarer ikke. Orker ikke.. Jeg ber om styrke og enrgi til å orke og klare, men så er det oppvask til taket, eller hybelkaniner som ser mer ut som dinosaurus Rex som må tas. Da har jeg brykt opp det jeg hadde.. Å jeg har jo egentlig ikke peiling heller .. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne for å gjøre det riktig, og når jeg gjør noe så er det som regel heeelt feil. Så da gjør det kanskje ikke noe å bruke det lille av energi på husarbeide i stedenfor? Men jeg vil ha det ferdig til Mariells bursdag.. Hva gjør jeg da? Noen forslag? Har foreslått for Kenneth å be inn til dugnad; men det er han ikke helt enig.Skjønner det godt.. Ingen av oss liker å be om hjelp.. Så vi får prøve og bite tenna sammen og hive oss rundt... 

   Jeg får skjerpe meg.. Bare innse at vi ikke rekker det. Sånn er det bare. Klarer jeg det?  Vi satte oss nok alt for stort mål i januar. Bli ferdige med to rom på 3 måneder... Ja ja.. Ambisjonene var gode men ikke helt realistiske.. 

 

 

 

 

 

Les mer i arkivet » Juni 2018 » Mai 2017 » Desember 2016
Iselin

Iselin

31, Larvik

Jeg heter Iselin. Er født på det glade 80-tallet, nærmere sagt 25.02.87. Jeg er frisør på en kjempe koselig salong i Sandefjord. Har satt mine røtter (vært ganske "rotløs") i norges svar på syden, nemlig Stavern. Her bor jeg i et ganske så ålreit hus med sjøutsikt og deilig stor hage. Dette deler jeg med samboeren min Kenneth. Vi har vært sammen i 8 år i år. Og på de årene har vi klart å få to nydelige tuller. Mina Sofie på snart 7 år, og Mariell på 2 år. Den lille familien vår fikk oppleve den største tragedien her. Mariell døde pluttselig og uventet fra oss 31.12.14. Krybbedød. Dette vil først og fremst være en blogg hvor jeg kan få skrevet ned alle mine følelser og tanker. Om liv, død, glede og sorg. Jeg ønsker å dele mine tanker om det mer triste og uforståelige rundt det å miste det kjæreste man har. Det å være ENGLEMAMMA. Det kommer til å komme sterke ord og bilder. Så er dere forberedt.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker